— Dette kommer til å bli helt snålt, sier Betsy Wingfield.

Trafikklyset ved Bleecker Street og sjette aveny i Greenwich Village skifter fra rødt til grønt.

— Vi skal nå krysse Sixth Avenue, Avenue of the Americas. Hvis dere snur dere til venstre kan dere se Empire State Building. Og til høyre, hvor dere inntil for et par dager siden ville ha sett World Trade Center fylle himmelen, er det nå bare tom luft, sier turguide Betsy.

Den røde dobbeltdekkeren, en av mange som skysser turister rundt på sightseeing på Manhattan, kjører sakte ut i den brede avenyen. Betsy snur seg til høyre.

— Whoa. Unbelievable! roper hun i høyttaleren. Og så igjen:

— Unbelievable. En mann i hvit hatt med det amerikanske flagget på kommer frem til Betsy i bussen.

— Unnskyld, sier han.

— Unnskyld, men hvor skulle egentlig The World Trade Towers ha stått?

Bisarr virkelighet

Det er første dagen Betsy og turistbussen får bevege seg sørover på Manhattan, og komme i nærheten av de rykende ruinene etter attentatet tirsdag. Det er, som Betsy skal si mange ganger i løpet av turen, en utrolig og bisarr situasjon. Det merkeligste er at livet nordover på Manhattan fortsetter med tilnærmet vanlig tempo.

Trafikken og folkemengdene er redusert, men dersom man uvitende om terroristangrepet hadde kommet til for eksempel Times Square, ville man ikke kunne umiddelbart ha oppfattet at noe hadde skjedd.

Fordi Manhattan er en lang smal øy med høye bygninger på alle kanter, og fordi World Trade Center ligger helt i enden av denne øyen, er det et faktum at de fleste newyorkere ikke har sett ruinene annet enn på fjernsyn. Lørdag kunne man fortsatt se restene av støvskyen etter sammenrasingen, og ettersom vi kjører nedover

Broadway kjenner vi lukten fra ulykkesstedet. Men fordi man ikke kan se forvridde rester etter bygningene fra andre steder på Manhattan, er det først og fremst de mange plakatene med bilder av savnede familiemedlemmer, og klyngene av blomster og stearinlys, som annonserer omfanget av katastrofen.

— Dette er virkelig, sier Betsy til turistene i bussen, men det høres ut som om hun snakker til seg selv.

I løpet av turen prøver hun å gi passasjerene de vanlige turistdetaljene om historie og livet i de forskjellige bydelene, mens hun peker ut hjelpesentre, brannstasjoner tildekket med blomster og takkekort, og andre symptomer på byens krisesituasjon.

— Det er ikke så lett å gjøre dette på en smakfull måte. men jeg kan jo ikke late som ingenting har skjedd. Det ville jo vært helt sprøtt, sier Betsy.

Hverdagen presser

Livet i New York er karakterisert ved sitt høye tempo og intense energi. Og selv i kjølvannet av den største katastrofen noensinne i byens og landets historie, presser den newyorkiske hverdagen seg frem.

Søndag var Central Park full av joggere, rollerbladere og folk som tok weekendlunsjen ute i det vakre høstværet. På undergrunnen er det travelt som alltid, og togene durer frem med sin fargerike last av storbyinnbyggere. I varehuset Lord & Taylor er det kaotisk, men bare fordi det er høstsalg i skoavdelingen.

Det virker ufattelig at bare noen kilometer unna har man opplevd tidenes verste terroraksjon, og at fem tusen eller flere lik ligger begravet under ruinene.

I Union Square Park har kreative sjeler fra hele New York laget et kjempemessig minnesmerke over de døde og savnede med blomster, tusenvis av stearinlys, bilder kort og tegninger. Lørdag kveld er plassen fylt av mennesker som er kommet for å be eller gråte, eller for å vise støtte og respekt, eller bare for å gjøre noe og vise sin empati.

Følelsen av avmakt er stor. Hjelpesentrene er nedrent av folk som vil hjelpe til med redningsarbeidet, og mange er sendt hjem skuffet. Newyorkerne bekjemper følelsen av hjelpeløshet og avmakt så godt de kan, ved å vise empati der de kan. Alle uteliggerne i Union Square har minst tre smørbrød hver. En dame har kledd seg ut som frihetsgudinnen og holder en fakkel i været. En ung gutt spiller cello. Noen maler og tegner på fortauet, noen synger. Disipler fra alle slags religioner, fra buddhistmunker til kristne fanatikere, pleier ofte å stå her og preke, uten å få særlig mye oppmerksomhet. Men lørdag kveld har de alle store grupper med lydhøre publikum. Og likevel, hverdagen presser seg frem. I lyskrysset bare femti meter unna parken, har en bussjåfør kommet i klammeri med en bilist. De skriker skjellsord til hverandre og fløyter demonstrativt når den andre snakker. "Jeg dreper deg", roper den ene. I bakgrunner høres salmene fra parken.

Folkemengden går blasert forbi.

The Downtown Blitz

Vi tar turen ned til Washington Square. ved den store triumfbuen i bunnen av Fifth Avenue finnes det enda et minnesmerke, et stort lerret fylt av bønner, hilsninger og hatmeldinger til Osama bin Laden. "Du er død, din jævel" står det på en karikaturtegning av terroristlederen.

Et filmteam fra Italia filmer de sørgende amerikanerne. Ved alle sørgestedene finner vi fotografer tar bilder av blomster og lys, journalister som intervjuer newyorkere. Hvor var du, kjente du noen som døde, spør de. Det virker som om alle, så vel pressefolk som byens innbyggere, strever med å fatte det ufattelige. Uansett hvor hardt man prøver er det vanskelig å forstå at det er virkelig.

PRØVER Å FORSTÅ: Ved de mange sørgestedene rundt om i byen, prøver newyorkere å fatte omfanget av katastrofen som mange av dem bare har sett på fjernsyn. Mange bruker kreative midler for å formidle medfølelse.
FOTO: FRED IVAR UTSI KLEMETSEN