SANNE GRAM

Hver natt klokken to ble den syv år gamle jenten vekket, det samme ble hennes søsken. Foran dem lå 12 timers arbeid. Forut lå hauger av boss, som skulle samles og sorteres.

I begynnelsen syntes Yvonne Azar det var spennende, men mest fordi hun kom til deler av Kairo der hun aldri hadde vært før. Hun var syv år, og hadde aldri vært utenfor Mokattam.

— Men jeg ble snart lei arbeidet, for det var hardt og ubehagelig. Dagene var lange, vi jobbet hardt og fikk bare skifte klær søndager, som var det vaskedag, forteller Yvonne Azar, i dag 29 år gammel.

Levde av bosset

Familien bodde i et hus i Kairo-bydelen Mokattam, de levde av bosset som faren kunne samle, sortere, bearbeide og kanskje selge videre.

De var en del av de kristne kopterne, som levde i et av Kairos slumkvartaler og sto for innsamling av avfall.

Yvonne Azar og hennes søsken var med på de nattlige turene for å passe eselet som trakk vognen med alt de fant - matrester, esker, metall, papir, plast, papp og klesrester. De holdt griser som ble fôret med avfall, og når grisene var store nok, hadde man en inntektskilde.

— Arbeidet var motbydelig, det luktet. Mens jeg ventet på far, og hvis jeg var veldig sulten, begynte jeg å spise av avfallet, jeg var konstant sulten, så det var ikke uvanlig, sier hun.

Når far og barn hadde samlet nok boss, vendte de hjem til huset der avfallet ble helt ut over gulvet i husets største rom. Så begynte barna og moren å sortere kasser og matrester.

Helsefarlig

Akkurat som i mange andre familier i området ble familiens helse påvirket.

— I dag er jeg merket av lukten og dampen fra bosset. Helsen er dårlig, jeg har hatt en abort med påfølgende komplikasjoner under graviditet, og luftveier og lunger har tatt alvorlig skade. Legen min sier at vi bør flytte, men hvor skal vi dra? spør Yvonne Azar retorisk.

Ville på skolen ...

Mens eselet dro familien rundt i Kairo, satt Yvonne på vognen bak eselet og så jenter på sin egen alder med hvite strømper og små kjoler på vei til skolen.

Hennes far, som var analfabet, forsto ikke hvorfor den ene av hans døtre plutselig maste om å gjøre som dem.

— Jeg bønnfalt min far. Hvorfor fikk ikke jeg være som dem? Hvorfor fikk jeg ikke gå på skole? Det var her drømmen om en utdannelse startet, men skolen var langt borte fra huset vårt, og det var tradisjon for bare å skaffe guttene utdannelse, forteller hun.

I fem år kjørte hun ut med faren om natten, men da hun ble 12 år, når man blir regnet som voksen, måtte hun bli hjemme og hjelpe moren å sortere.

— Da skulle jeg vente på at det kom en mann for å hente meg. Men selv om jeg strittet imot, ble det vendepunktet i livet mitt.

Yvonne Azar hørte nemlig om et prosjekt der en hjelpeorganisasjon hjalp kvinner og barn i området til å få utdannelse og arbeide med å omdanne innsamlet boss, stoffrester og avfallspapir fra Kairos gater og kontorer til nye produkter. Hjelpeorganisasjonen, Sammenslutningen for beskyttelse av miljøet (APE), hadde også prosjekter for å bedre helsetilstanden i området. I dag er Yvonne Azar en del av prosjektet.

Resirkulering

APE ble etablert i 1984 for å hjelpe boss-samlerne. I dag samler folk fra Mokattam 1000 tonn avfall om dagen, og 80 prosent blir gjenbrukt, opplyser Nicole Assaad, en av prosjektets ledere.

— Man kan resirkulere mye mer, men regjeringen gjør ikke noe for å skape et bedre miljø. Kairo er en av de største byene i verden, og en av de mest forurensete. Staten gjør bare noe for å samle boss i områdene der turistene kommer. Alle andre steder flyter det på gatene. Men det er ikke bare boss, det er også luftforurensningen. Når man vasker ansiktet om kvelden, blir kluten helt svart på grunn av luftforurensningen, sier Nicole Assaad, som blant annet står for markedsføring av papirvarer som kvinnene produserer av gjenbrukspapir.

For fire pund (ca. 4,50 norske kroner) kan man få et håndlaget postkort med broderte motiver, en kalender eller fargete gaveposer. Det blir solgt i ti butikker i Kairo, 16 butikker i Egypt og innimellom er det også utenlandsk etterspørsel etter papirvarene.

I 1986 etablerte man skoler for boss-samlernes barn, og i dag går 250 barn på skolen, som også har voksenundervisning.

Det er her Yvonne Azar har lært å lese og dermed har brutt med familiens tradisjon for å tilhøre Egypts millioner av analfabeter. I dag ivaretar hun blant annet APEs samarbeid med utenlandske støtteorganisasjoner.

— Det er viktig å skape bedre bevissthet om helse. Når folk ikke har så mye økonomisk og psykisk overskudd, tenker de ikke på helsen, de går ikke til lege og neglisjerer alt som er sunt. Det forsøker vi å hjelpe med, så folk med for eksempel sukkersyke også kan få litt hjelp.

Det er også flere i området som blir vaksinert mot smittsomme sykdommer, sier hun og understreker at selv om bevisstheten om helse er blitt bedre, er det stadig en helserisiko å leve i området fordi folk brenner bosset og dampene og røyken er skadelig.

Kjemper mot tradisjonen

Selv om Yvonne Azar har utviklet seg siden hun satt bak på farens eselkjerre, kjemper hun med en gammeldagse tankegangen hjemme.

Hun bor stadig i Mokattam, hun og hennes søsken er blitt gift, og det har forbedret familiens levestandard betydelig. Huset er blitt større, det er bygget en etasje til, så det er plass til flere familier.

Men familien er tradisjonell - svært tradisjonell, om Yvonne Azar selv skal si det, og det betyr at hun kjemper med sin mann for å få lov til å gå i arbeid.

— Min mann har ingen utdannelse og kan ikke forstå hvorfor det er så viktig for meg å få utdannelse og arbeid. Han kan selvfølgelig se det på økonomien, men han ville helst at jeg var hjemme og laget mat til ham. Han føler seg truet av at jeg kan mer, og at jeg noen ganger tar til motmæle mot ham. For eksempel snakker vi en del om datteren vår for tiden. Han vil at hun skal omskjæres, fordi han frykter at hun skal løpe med gutter, sier Yvonne Azar, som selv er omskåret akkurat som de fleste kvinner i Egypt, både kristne og muslimer.

— Men jeg vil ikke det. Det er ødeleggende, og jeg har snakket med konene til mine brødre, og de er også enige. Så jeg vil kjempe imot til det siste, det er en gammeldags tankegang. Det hører fortiden til - akkurat som da jeg samlet boss, sier Yvonne Azar.

<b>VOKSTE OPP PÅ BOSS:</b> I bydelen Mokattan vokste Yvonne Azar opp som boss-samler. Nå har hun lært å lese - og driver hjelpearbeid.<br/> FOTO: SANNE GRAM
<b>BOSS SOM LEVEBRØD</b>: De kristne kopterne i Kairo er byens «renovatører». De lever av å samle boss, de lever et liv i boss.<br/> FOTO: MOGENS HANSEN<p/>