KLAUS JUSTSEN

Med en ny skarp debatt mellom George W. Bush og John F. Kerry er scenen satt for det avgjørende kappløpet frem mot presidentvalget om 18 dager, hvor den lange kampen mellom to menn som er like forskjellige i stil som i innhold, avgjøres.

Alt tyder på at debattene kanskje til og med får avgjørende innflytelse på velgernes beslutning. De har berørt alle vesentlige politiske temaer, og de har understreket at presidenten og hans rival på avgjørende punkter står milevis fra hverandre.

I den tredje debatten unngikk president Bush surmulingen som plaget hans første møte med Kerry, og han virket mindre aggressiv enn under den andre debatten.

Men forbedringene har ikke fjernet inntrykket av at tv-debattene har vært en belastning for presidentens kampanje. Den så inntil for to uker siden ut til å være på en sikker kurs mot gjenvalg til posten i Det hvite hus.

Mens velgerne fikk minst tre sider av presidentens karakter, holdt John Kerry fast på den selvsikre og veloverveide kursen som har fått mange velgere til på nytt å vurdere den demokratiske kandidaten.

En enkelt kommentator slo fast at det beste resultatet av den tredje debatten for George W. Bush er at det var den siste. Blant presidentens rådgivere heter det at deres mann er mye bedre til å drive kampanje enn til å debattere, og at det er tid nok til å gjenvinne tapt terreng.

Den siste debatten gjorde det klart hvilke våpen Bush-kampanjen vil rulle ut. Torsdag morgen måtte John Kerry gang på gang lytte til beskyldninger om at han er en klassisk liberal (på amerikansk sterkt venstreorientert) politiker, som vil la staten bestemme mer og mer, mens skattene heves.

«Du er en politiker som holder til på venstre side av hovedstrømmen. Du stemte 98 ganger for skatteøkninger og 124 ganger mot skattelettelser,» lød et av debattens kraftigste angrep.

Kerry demonstrerte ennå engang at han ikke lot seg tvinge ut av kurs, selv om presidentens tall var fordreid, flere avstemninger om samme lov ble talt med.

I stedet lykkes det for den demokratiske kandidaten å fremstille presidenten som en mann som mangler forbindelse til den virkelige verden. Det gjelder ikke bare for utviklingen i Irak, men også for hverdagen den amerikanske middelklassen lever i.

Når presidenten forklarte at det var ham som hadde gjort en innsats for å reformere både folkepensjon og helsevesen, snakket han direkte til de kjernevelgerne som skal møte frem 2. november for å sikre hans gjenvalg.

Det var også de demokratiske kjernevelgerne som var målet når John Kerry brukte en side av Bill Clintons lærebok og lovte å hjelpe alle de som arbeider hardt for å få et akseptabelt liv og sikre barna en god utdannelse.

Med sin mer avdempete stil og nyanserte fremstilling av ofte kompliserte problemer sikter John Kerry også mot å trekke til seg velgerne som ennå ikke har bestemt seg.

På bakgrunn av det ble den siste av de tre debattene på mange måter den mest beherskete. Personlige angrep ble holdt på et minimum, noe som betydde at forskjellen i holdninger kom mye tydeligere frem.

Ingen av de to begikk noe som bare minnet om en brøler, og ingen av dem lykkes med å levere lammende slag. Kerry kom kanskje nærmest, når han gang på gang henviste til tapte arbeidsplasser og synkende reallønn.

President Bush hoppet sin vane tro over mange detaljer og brukte forbedringer i skolesystemet som sitt sterkeste forsvar.

Innsatsen i den første debatten brakte John Kerry tilbake som et virkelig alternativ til George W. Bush. Selv om presidenten klarte seg bedre ved det andre møtet, var det ikke nok til å bremse rivalens fremgang.

Nå viser målingene dødt løp mellom de to. Det tyder på at debattene bare har vært ett ledd, men et viktig ledd, i den langvarige valgkampen.

En svært stor del av velgerne har for lengst bestemt seg. Det avgjørende spørsmålet blir nå hvilke faktorer de ubesluttsomme i midten legger størst vekt på.

Under mer normale omstendigheter skulle disse vurderingene falle ut til fordel for John Kerry. Et flertall mener at USA beveger seg i feil retning, og mindre enn halvparten føler at president Bush gjør en god jobb.

Den dårlige økonomien med få nye arbeidsplasser og synkende aksjekurser har tradisjonelt fått velgerne til å slå fast at presidenten ikke fortjener fire nye år.

I 2004 har krigen mot terror og krigen i Irak imidlertid spilt en dominerende rolle i kampanjen, og her viser meningsmålinger at flertallet fortsatt betrakter George W. Bush som en sterk og besluttsom leder.

Derfor har det for John Kerry vært viktig å demonstrere at han er så kompetent at velgerne med god samvittighet kan bytte øverstkommanderende midt i en krig.

For George W. Bush er det motsatt. Det er avgjørende at han holder fast på sin posisjon som den sterke leder.

For begge gjelder det at de kan se frem til det avsluttende kappløpet med en blanding av optimisme og nervøsitet.

De to presidentkandidatene og velgerne beveger seg inn i ukjent terreng, der det ikke bare blir verbale angrep og motangrep, men der også uventete begivenheter kan brukes til å overbevise de siste velgerne.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende

KERRY «VANT»: Meningsmålinger viser at senator John Kerry (t.v.) kom best ut av den siste debatten med president George W. Bush. <p/> FOTO: REUTERS