THOMAS HEINE

Så snart man passerer grensen fra «fiendeland», Syria, og kjører inn i Libanon, møter man Rafiq Hariris milde, litt trette blikk over alt.

Ikke som i Syria, hvor det kan gå flere kilometer før man kommer forbi en plakat, ofte lett falmet, av president Bashar Assad og hans far og forgjenger, Hafez Assad.

Gjenoppbygde Beirut

Hariri, Libanons drepte eks-statsminister, er ganske enkelt overalt. I bakruten på bilene. På butikkenes vinduer. Og med få hundre meters mellomrom på store plakater langs veiene, der han helt utkonkurrerer selv storannonsører som Kentucky Fried Chicken og Gillette Mach 3 Turbo-barberblad.

— Han er en helt, en martyr, konstaterer Suheil, kaptein i de libanesiske grensestyrkene som høflig har bedt om skyss fra den syrisk-libanesiske grense til byen Shtoura i Bekaa-dalen.

Rafiq Hariri var også stor mens han levde. Libanons i særklasse rikeste mann. Den tilsynelatende alltid tilbakevendende regjeringssjef. Mannen som mer enn noen fikk æren for gjenoppbyggingen av det sentrale Beirut, som lå i ruiner etter borgerkrigen 1975-90.

Men han er blitt enda større etter sin død. Som symbolet for motstanden mot Syrias militære, etterretningsmessige, politiske og økonomiske dominans over Libanon - noe som Hariri aldri var i levende live, i hvert fall ikke tilnærmelsesvis så åpent som hans tilhengere nå uttrykker det.

Skryter av hæren

Enten Syria sto bak drapet eller ei, vil Hariri bli husket som mannen som satte livet til for å tvinge Syria ut av Libanon. Muligens vil han også bli husket som mannen som samlet landets forskjellige religiøse grupper, kristne, drusere, sunnimuslimer og shiamuslimer om én sak, selv om de toneangivende shiamuslimske gruppene, Hizbollah og Amal, inntil videre har holdt lav profil.

Der er foreløpig ingen tegn på uroligheter. De syriske militærstyrkene holder seg som vanlig diskret i bakgrunnen, også i Bekaa-dalen, der de har sine viktigste baser. Det er mange libanesiske militærkjøretøyer på veiene, men ikke flere enn normalt. Flere faste kontrollposter er ubemannet, og ved andre senker bilene knapt nok farten før vaktene vinker dem forbi.

Kaptein Suheil, som er shiamuslim fra det sørlige Libanon, vil egentlig helst snakke fotball. Men han innrømmer at interessen i Libanon i disse dager kretser mer om politikk enn fotball.

— Libanons hær er god, Libanons politikere er dårlige, sukker han.

Og hva med syrerne, skal de trekke seg ut eller vil det gi problemer for landets sikkerhet?

Den libanesiske kapteinen virker lett fortørnet over spørsmålet. De skal selvfølgelig ut.

— De skulle ha vært ute for lenge siden. Libanon kan saktens klare seg selv. Det er syrerne selv som vil bli her. De ønsker å bli i 20 år til, 30 år til, 100 år til, mener Suheil, som nøyer seg med å peke mot himmelen på spørsmålet om syrerne også vil få lov til det.

Sover i telt

Mer selvsikre er demonstrantene på Martyrplassen i Beirut, der Hariri ble begravet for to uker siden. De er svunnet inn i antall siden mandag, da titusener trosset et demonstrasjonsforbud og vant en overraskende rask seier med den pro-syriske statsministeren Omar Karamis avgang.

Men de som er igjen - ved solnedgang er det vel omkring 1000, hovedsakelig unge som vifter med flagg, lytter til taler, roper slagord, kikker på storskjerm-tv-bilder fra Hariris tv-stasjon Future og danser og synger med når nykomponerte popsanger med politisk budskap gjaller fra høyttalerne - fastslår at det kun var en delseier. Det virkelige målet er å tvinge Syria ut av Libanon.

Og det vil lykkes, forsikrer de.

— Vi vil fortsette å demonstrere, om det så skal ta et år. Vi krever å leve i frihet, forklarer Krist Tannous, en 17-årig, kristen gymnaselev som i likhet med andre bærer rundt på et stort, rød-hvitt libanesisk flagg med et grønt tre i midten.

Juristen Patrick Rizakallah vil ikke være dårligere.

— Vi er klare til å protestere i 20 eller 30 år hvis det er nødvendig. Vi blir til Syria er ute av Libanon, inntil marionetter som Emile Lahoud (Libanons kristne president) er bak lås og slå, inntil Libanon er et fritt land, sier Rizakallah, som har sovet i et telt på Martyrplassen tre netter og gjør seg klar til en fjerde.

Realistisk?

Men er det virkelig realistisk at det vil skje?

— Var det realistisk for 100 år siden at ottomanerne ville forlate Libanon? Var det realistisk for 60 år siden at franskmennene ville forlate Libanon? spør juristen.

Han forteller at han er 26 år, kommer fra byen Jeazine i det sørlige Libanon og jobber med sin avhandling. Og - et pliktspørsmål i et land som var gjennom 15 års sekterisk borgerkrig - hans religion?

— Jeg er libaneser, svarer han.

— Men hva er din religion?

— Jeg er libaneser. Det er det eneste som betyr noe, sier Patrick Rizakallah.

<b>HOLDER UT:</b> Ennå holder ca. 1000 mennesker ut på Martyrplassen i Beirut. Med bilder av den drepte eks-statsministeren Rafik Hariri i hendene, forlanger de at Syria skal trekke seg ut av Libanon. FOTO: JAMAL SAIDI / REUTERS