Torgeir Norling

Brødrene Muhammed og Mustafa Ali Hassan er utrøstelige. De er kommet til Saddams barnesykehus i bydelen al-Mansour for å lete etter familien sin. Ikke blant de sårede som fyller intensivavdelingen, men i hagen utenfor, som er omgjort til en eneste stor gravplass.

Det har bare gått litt over en uke siden familien til de to unge guttene nærmest ble utslettet. Faren, moren, søsteren, en bror og tre andre familiemedlemmer, ble drept da amerikanske styrker åpnet ild mot familiens bil fordi de ikke stoppet i tide ved en veisperring i utkanten av byen.

En død mann dukker opp av jorden. Stanken er forferdelig og fluene svermer rundt det blodige og maltrakterte liket. De to brødrene gråter ustoppelig. Det er restene av faren deres.

15 døde om dagen

— Vi har ikke plass til alle de døde i kjølerommet, og det er også mot vår religion å la ofrene ligge i det åpne. Derfor ble vi nødt til å ta hagen i bruk som en midlertidig gravplass, sier Dr. Ahmed Abdul Fatah, direktør ved sykehuset.

— Vi har forberedt rundt 200 graver, men flere er allerede blitt brukt to til tre ganger. De fleste av ofrene er sivile og svært mange av disse er barn og kvinner, legger han til.

— Noen blir gravd frem fra sønderbombete bygninger, andre fra massegraver som de amerikanske styrkene har lagt etter seg, sier han.

En mann i 40 års alderen kommer gående med en tom kiste. Han vet at broren, som var soldat i den irakiske hæren, er død, men kan ikke finne ham. Fra sykehuspersonalet har han hørt at en person i en av gravene kan være broren han leter etter.

Mannen de graver frem har riktignok uniform, men etter å ha studert det råtnende liket slår den sørgende mannen fast at det ikke er broren likevel. Gråtende tar han med seg den tomme trekisten og reiser videre til neste gravsted.

— Jeg ble fengslet tre ganger under Saddams regime, men jeg har aldri følt meg så trist og oppgitt som nå. Alt vi kan gjøre er å prøve å hjelpe de etterlatte, og sørge for at ofrene til slutt får en verdig, islamsk begravelse, sier Essam Kareem Abboud.

Sammen med et titall andre frivillige hjelpearbeidere har han påtatt seg den tøffe jobben med å håndtere og grave frem likene og trøste ofrenes familier.

— Det verste er alle barna. Hvorfor måtte de dø? Hva var deres forbrytelse? spør han.

Mange drept

Ingen vet med sikkerhet hvor mange tusen mennesker som totalt har mistet livet i krigens herjinger. At tallet er svært høyt hersker det imidlertid liten tvil om. Under den innledende bombekampanjen ble det ifølge Røde Kors fraktet 100 døde og sårede sivile om dagen til sykehusene i Bagdad. Da bakkeangrepene mot byen startet steg antallet raskt til 100 i timen, og deretter ble pågangen av døde og sårede så voldsom at sykehusene fullstendig mistet oversikten.

— Den første dagen fikk vi inn 30 døde, den neste 45, men jeg har ingen anelse over hvor mange vi har tatt imot totalt, sier Dr. Ahmed Abdul Fatah.

Sykehusdirektøren forteller videre at de ofte har store problemer med å identifisere ofrene.

— Vi gjør vårt beste for å gi ofrenes familier informasjon som gjør at de lettere kan finne sine kjære. I en bok registrerer vi alle tilgjengelige data om de døde. Gravene merkes med omtrentlig alder, bekledning og spesielle kjennetegn som arr eller fødselsmerker, sier han, men legger til:

— Problemet er at flere av ofrene er fullstendig forbrente, mens andre mangler legitimasjon eller papirer som kan gjøre jobben lettere.

Han peker mot en grav foran oss som er merket med en liten hvit lapp:

Jente, to til tre år, blå bukse, hvit T-skjorte, er alt som står skrevet på lappen.

— Hun har ligget her en uke, men ingen er kommet for å hente henne. Kanskje familien hennes også er død, sier han.

Bryter sammen

Hjerteskjærende klagerop runger over hele sykehusområdet. Brødrene Muhammed og Mustafa Ali Hassan er fortsatt like utrøstelige.

— Vi er helt alene, hva skal vi gjøre, gråter guttene og ber gud om å straffe soldatene som drepte familien deres.

Den eldste, Muhammed, bryter til slutt fullstendig sammen og faller over ende. Han blir båret vekk av to venner, mens liket av faren legges i en kiste og bæres ut.

— Vi trodde amerikanerne kom for å hjelpe oss, men de er jo verre enn Saddam selv, sukker en nabo av de to brødrene, og forteller at han vil gjøre sitt beste for å støtte den lille gjenværende familien gjennom den tøffe tiden.

— Amerikanerne kan bli maksimalt en måned eller to. Blir de lenger tar jeg frem kalasjnikoven, sier han.

TUNG OPPGAVE: Faren til Mustafa og Muhammed Ali Hassan bæres ut av sykehuset. Frivillige hjelpere har påtatt seg den tunge oppgaven med å håndtere likene og trøste de etterlatte.