Stein Slettebak Wangen

Hussian Khoder er 15 år. Han skulle sparket fotball, vært på epleslang eller gjort hva som helst annet enn det han gjør akkurat nå. Løper leende mellom bombene Israel har drysset over landsbyen hans.

Unggutten blir likevel alvorlig når vi spør om han ikke er redd for å bli drept. — Jeg vil bli ingeniør når jeg blir voksen. Da kan jeg hjelpe til med å bygge opp byen vår igjen, svarer han.

Har gitt opp

Al Kiam var utsatt for et kolossalt bombardement fra den israelske hæren og står i dag bokstavelig talt på kanten av stupet. De få husene som overlevde bombene svaier i vinden. Innenfra lyder jammer og gråt.

— Hva skal vi gjøre? Alt er ødelagt. Ikke har vi vann, elektrisitet, sanitæranlegg. Medisiner finnes ikke, mange er syke. Vi er desperate, sier Sonia Carib (32) foran en haug betong.

Nå som hun er uten hjem sover hun hos naboen. Der er det tross alt gulv, tak og to av firer vegger omtrent hele. Her sitter ni personer. På gulvet ligger hun som eier leiligheten. Ingen vet hvor lenge Naifa Sahade (75) vil klare seg.

Hun ligger i en døs på en nedslitt madrass. Noen har klemt et tøystykke mot det venstre øyet hennes. Pusten er knapt hørbar.

Bombe i leiligheten

En lastebil fra den libanesiske regjeringshæren står utenfor byens militærforlegning. På lasteplanet er det fullt av udetonerte bomber. Soldatene nekter oss å ta bilder, men bekrefter at de skal uskadeliggjøre bombene samme dag.

Og bombene er ikke vanskelig å finne. De ligger både inne i det som er igjen av leilighetene og ute i gatene.

Ingen vet hvor stort antall bomber Israel har etterlatt seg i Libanon. Det gir imidlertid en pekepinn når en eldre mann forteller at israelerne en morgen slapp 23 tonn bomber over det de mente var Hizbollah-sjef Hassan Nasrallahs gjemmested.

— Hvor mange ganger skal vi libanesere måtte bygge opp landet vårt etter Israels herjinger. Synes du krigføringen deres rettferdiggjøres av Hizbollahs bortføring av to israelske soldater, spør Sonia Carib.

RUNE PETTER NESS