MARIT NETLAND

Onsdag prøvde Nasrin og 150 andre palestinske sykepleiere og leger fra Israel å komme seg inn i Jenin by og flyktningleir. Det var The Galilee Society som arrangerte dette forsøket på å gi en hjelp Israel hittil ikke har tillatt.

På veien ble følget stoppet av israelske soldater. Legene og sykepleierne prøvde å diskutere med soldatene. Noen begynte å gråte i fortvilelse over tanken på at de muligens ikke ville nå ofrene i Jenin. Soldatene tok med seg rundt 50 av legene og sykepleierne for å forhøre dem og tvang resten til å snu. Disse 50 ble først løslatt senere på dagen da et arabisk medlem av Knesset kom for å hjelpe.

Resten av helsearbeiderne ga likevel ikke opp. Da soldatene ikke lenger kunne se dem, delte de seg i grupper på 30 og begynte å gå til fots gjennom jordbruksområder. Nasrin og hennes følge gikk en time mellom oliventrær. — Du aner ikke hvor farlig og tungt det var, sa Nasrin til meg. - Vi snublet og falt gjentatte ganger og mistet ned medisiner og melk som vi bar på. Hele tiden fryktet vi hva som kunne skje hvis soldatene så oss.

Følget nådde en landsby helt i nærheten av den ødelagte Jenin flyktningleir. Der «installerte» de seg i en bygning ved moskeen i landsbyen og innbyggerne fikk beskjed om at syke og skadde kunne få behandling der. På grunn av stadig portforbud og veisperringer, var innbyggerne uten livsviktige medisiner, uten muligheter til å komme til lege og nesten uten mat. Frukt hadde innbyggerne ikke spist på en måned. Heldigvis hadde de mel som de bakte brød av. Men det israelske militæret stengte ofte både vann eller strøm til landsbyen.

Kvinner som hadde født i løpet av den siste måneden hadde gjort det med bare mannen til stede. En kvinne som fødte i landsbyen onsdag var heldigere stilt, en gynekolog i følget hjalp henne. Legene kunne imidlertid ikke hjelpe 2-3 gravide kvinner som ikke kunne kjenne fosterbevegelser. Det er selvsagt for farlig å ta kvinnene med seg ut fra landsbyen og inn i en palestinsk by eller landsby i Israel for å undersøke med ultralyd om fostrene lever.

Nasrin fortalte at det aller verste var at helsearbeiderne ikke hadde kunnet ta med seg helt nødvendige medisiner og vaksiner som hele tiden må holdes avkjølt. Hun frykter en stivkrampeepidemi. Faren for dette er stor når barn og sårede som lever under slike forhold som i og omkring Jenin ikke blir vaksinert.

I landsbyen traff Nasrin også overlevende fra leiren. Noen av disse fortalte henne hva som hadde skjedd der.

Av en gruppe på 400 menn som israelske soldater hadde ført ut av flyktningleiren før den totale destruksjonen, hadde mange — da de senere ble løslatt — søkt tilflukt i landsbyen Nasrin var i. Etter det Nasrin hadde fått vite, hadde soldatene tatt bind for øynene og håndjern på disse mennene og torturert dem. Soldatene hadde tvunget mange til å kle seg naken, mens andre fikk beholde noen av klærne på. De hadde holdt mennene fanget en uke. Da slapp soldatene mange fri og tok med seg resten. Midt på natten hadde soldatene skåret av håndjernene og øyenbindene og tvunget mennene de slapp løs til å løpe ut i mørket. Da mennene hadde kommet til landsbyen hadde de vært medtatte, redde og fryktelig beskjemmet over å være nakne og skitne (soldatene hadde ikke latt mennene gjøre sitt fornødne på vanlig måte).

Bare tre av de tidligere fangene var til stede da Nasrin var i landsbyen. Disse tre var skadet og hadde dessuten fæle merker etter de stramme håndjernene. De andre mennene hadde sneket seg ned mot flyktningleiren for å lure seg inn de to timene om dagen da Israel tillater «utenforstående» å komme inn i leiren. Mennene ville prøve å finne ut hva som hadde skjedd med familiene og husene deres. Nasrin var blitt vist stedet der soldatene hadde holdt mennene fanget. Hundrevis av avkuttede håndjern og øyebind lå der fremdeles.

Palestinerne de hadde truffet i landsbyen var så uendelig triste, fortalte Nasrin, og de hadde så lite å leve av. Likevel hadde de vist den berømte arabiske gjestfrihet ved å åpne boksemat de hadde fått fra UNRWA for å lage mat til legene og sykepleierne.

Bare to av legene i Nasrins følge hadde krefter til og tok sjansen på å snike seg videre fra landsbyen. Disse kom utslitte til Jenin flyktningleir etter å ha gått lange omveier for at ikke soldatene skulle se dem. Da Nasrin traff disse legene senere på dagen, bar de tydelig preg av å være aldeles sjokkert. Legene sa at de ikke ville snakke om det de hadde sett i flyktningleiren.

Nasrin og de andre helsearbeiderne kunne ikke bli i landsbyen over natten. Det ville vært for farlig. Men Nasrin ønsker å dra tilbake flere ganger, tross risikoen for å bli tatt, eller til og med skutt, av israelske soldater. Hun håper at hun neste gang vil klare å komme seg helt til Jenin by eller flyktningleir. Aller mest håper hun å kunne klare å ta med seg vaksiner. Nasrin mener at det er dette det er størst behov for nå.