JØRGEN ULLERUP i Kuwait

En opphøyd ro peker også den gamle markedsplassen i Kuwait by. Hvis det på denne dagen er vanskelig å se folks smil, skyldes det at mange har dekket ansiktet med filtmasker. Ikke på grunn av irakisk nervegass, men en hissig sandstorm som i går gjorde at sikten bare var noen få meter — også ute hos troppene i ørkenen.

Matmarkedet bugner av friske dadler, eksotisk frukt, friskfanget fisk og alt det en matelskers hjerte ellers kan begjære. Det er ingen tegn på hamstring, selv om innkjøpskurvene er fylte. Livet i Golf-staten er behagelig, den tette trafikken med rekker av funklende nye luksusbiler likner en bilutstilling, og kuwaiterne har også råd til å spise godt.

Som et unntak i den arabiske verden går det store flertall av den kuwaitiske befolkningen varmt inn for krigen, som oppfattes som den ultimative hevn for den irakiske invasjonen i 1990. Også iranske slaktere på markedet som Abdel Magid avfyrer på et gebrokkent engelsk standardsvar som «war very very good, and Saddam very very bad».

— Krigen er det beste som kunne skje, og jeg tror ikke at Kuwait vil bli dratt inn. Jeg har fire barn, men har ikke gjort noe spesielt for å beskytte familien. Jeg tror ikke at Saddam Hussein lenger er i stand til å spre mer ulykke, sier læreren Ahmed Butaiban (42).

Den 54 år gamle pensjonisten Mohammed abu-Ahmed Ali avslører at han aldri lytter til nyhetene i et forsøk på å bevare sitt gode humør. Han har ikke ondt av Saddam Hussein, men er lei av de lidelser som krigen utsetter de vanlige irakere for.

— Jeg har ikke kjøpt så mye som en ekstra boks tomater. Jeg har tillit til min Gud, og jeg har ikke innrettet noe sikkerhetsrom. Min kone er fra Colombia og er høygravid, og hennes far har allerede tilbudt oss billetter ut. Men jeg skal ingen steder. Det hele var langt verre under invasjonen i 1990, sier han.

Andre legger ikke skjul på at de er redd. Det filippinske eller indiske personale i mange av Kuwaits restauranter har tilsynelatende ikke fått instrukser om hvordan de skal forholde seg i tilfelle et missilangrep, og de ville aller helst være ute av landet og hjemme hos familien. Også barnehagepedagogen Wedad Ibrahim (44) innrømmer at hun sover dårlig om natten.

— Jeg går inn for krigen, men jeg er også frykelig redd for den. For Saddam Hussein kan finne på hva som helst. Så selvfølgelig har jeg laget et sikkert rom og fylt det med vann, kjeks og boksemat, sier hun.