Verdens klimabyråkrater er samlet i Nairobi. Onsdag kommer miljøministere og statssekretærer. Det viktiske målet er å bli enige om en timeplan for å forhandle frem en ny avtale når Kyoto-protokollen ender i 2012.

Det kan høres lenge ut, men egentlig har man kun tiden og veien. Klimakonvensjonen ble undertegnet under verdensmøtet i Rio i 1992. Etter det startet forhandlinger om en protokoll med forpliktende utslippskutt. Den ble ferdig i Kyoto i 1997, men det tok mange år før nok land hadde ratifisert den. Først i fjor trådte Kyoto-protokollen i kraft som en internasjonal forpliktende avtale. 165 land hadde undertegnet, men kun 35 industriland forpliktet seg til kutt.

FNs klimapanel vil neste år konkludere med at det er tvingende nødvendig å halvere verdens utslipp av CO2 og andre klimagasser innen 2050. For å klare det må mange flere land bli med. De som har undertegnet i dag, står samlet for 30 prosent av utslippene — så selv om alle disse «skrudde av lyset», ville det ikke være nok.

USA og Australia er de eneste store i-land som ikke er med. Foreløpig blånekter både de og store u-land som Kina, India og Brasil å forplikte seg til noe som helst.

I tillegg til timeplan-debatten skal det være en såkalt dialog-debatt. Også her har USA og Australia meldt sin deltakelse, med den klare forutsetning at det ikke skal diskuteres forpliktende reduserte utslipp. Man skal kun samtale om hvordan klimakonvensjonen på lang sikt kan følges opp.

Dette står i forholdsvis sterk kontrast til hva Kenyas visepresident Moody Awori sa i sin åpningstale forleden: «Vi er samlet her på vegne av menneskeheten, fordi vi erkjenner at klimaendringer er en av de største og alvorligste trusler menneskeheten noensinne vil stå overfor.»