Irak, og spesielt hovedstaden Bagdad, er omgjort til et gigantisk skytefelt for «live» utprøving av den mest avanserte krigsteknologi som kan skaffes for penger.

Rapportene om ødelagte sivile mål er sparsomme. Og enkelte — offisielle - talsmenn avviser bilder av skadde barn og voksne som propaganda. Uten å tenke over at også slike uttalelser er propaganda, forsøk på å rettferdiggjøre de militæres forsikringer om at de gjør sitt ytterste - med sine presisjonsbomber - for å unngå sivile mål.

Det som det ikke tenkes på, er at ofrene ikke er rammet av bomber og granater. De er jaget på flukt i et håp om at de, eller nabolaget de bor i, ikke skal bli bombemål. Som den omkring halve millionen mennesker som har forlatt sine hjem i Kirkuk, Erbil og Dakuh i Nord-Irak, og som nå skal befinne seg i de ugjestmilde og værutsatte områdene ved Dakuh like sør for grensen mot Tyrkia.

Ifølge en FN-tjenestemann skal Dakuh nærmest være avfolket.

Hva skjer med disse flyktningene i eget land, og andre i samme situasjon, når den anglo-amerikanske hæren er ferdig med det øverstkommanderende, general Tommy Franks, på sin første pressekonferanse etter krigsstart karakteriserte som et «frigjøringsoppdrag»?

Kynisk sagt: Soldater kan påføre nød - men hvor mye nød kan de lindre?

VERKEN DEN ANGLO-AMERIKANSKE hæren, eller verdenssamfunnet for den saks skyld, er forberedt på å håndtere det vi vet vil bli en betydelig humanitær krise.

Nå vet vi at penger til nødhjelp sitter løst, både i regjeringers og menigmanns lommer. Men alle eksperter er enige om at gjenoppbygging av Irak ikke er som frysetørret kaffe, at krigshandlingene opphører betyr ikke at man kan ta en skje demokratipulver og røre rundt og så er alt såre vel.

Kanskje snakker vi om et tiår fremover med lindring av nød, gjenoppbygging og demokratibygging før tilstandene normaliseres - kanskje kan det gå enda lengre tid.

Ikke minst dersom Saddam Hussein og hans innerste krets unnslipper og skaper sitt eget utrygghetens sentrum «et sted i Irak».

Foreløpig er det ingen som vet noe om Saddam Husseins skjebne. General Tommy Franks sier rett ut at «jeg vet ikke hvor han er», mens USAs forsvarssjef, general Richard Meyers på en pressekonferanse i Pentagon lørdag uttalte at «det vil være en seier dersom lederne er isolert og ikke kan styre landet effektivt».

NEPPE BLIR det så enkelt. Tatt i betraktning at den irakiske befolkningen er ytterst sårbar etter Iran-Irak-krigen, Golf-krigen i 1991 og sanksjonene som fulgte den. En million barn under fem år lider av alvorlig underernæring, seksti prosent av befolkningen er avhengige av mat fordelt av den irakiske regjeringen under olje-for-mat-programmet, som nå er satt ut av kraft.

General Franks, som kan komme til å bli en slags amerikansk «visekonge» i Irak når krigen en gang er over, sier at han og hans soldater ikke kommer som okkupanter, men som frigjørere. Men det finnes ikke penger på det amerikanske statsbudsjettet for en gigantisk bistandsinnsats, om USA forlanger å ha styringen med Iraks fremtid, slik det ryktes landet vil kreve.

Det snakkes om behov for milliardbeløp. I dollar. Det er mange munner å mette, og mange hull å tette.

Noe kan sikkert hentes fra kommende oljeinntekter, men det krever også at FNs sikkerhetsråd reaktiverer olje-for-mat-programmet slik at vi ikke opplever at de uskyldige også blir fredens virkelige ofre.