I tretti år har USA ført en knallhard krig mot egne borgere. Resultatet er at én av hundre nå sitter i fengsel. Over en middag bestående av noe graps på et plastbrett forteller Naomi Cowell at hun ikke skal stemme på Barack Obama i november.

Ikke på McCain heller.

43-årige Naomi, i oransje kjeledress med LAVACA COUNTY i store svarte bokstaver på ryggen, skal ikke stemme i det hele tatt.

Hun får ikke lov.

Naomi er en av dem som er fratatt stemmeretten fordi de sitter i fengsel, er ute på prøve eller har blitt dømt for en forbrytelse.

— Jeg skal sitte i fengsel i femten år, forteller hun.

USA sperrer inn flere av sine egne borgere enn noen annen nasjon på planeten. De har verdens suverent største fengselssystem med 2,3 millioner fanger; Kina på annen plass, med fire ganger så mange mennesker, har 1,6 millioner. I en knallhard kamp mot kriminalitet har landet innført ekstremt lange fengselsstraffer for alt fra besittelse av narkotika til økonomisk rot; i enkelte stater er strafferammen 10 til 15 år for å skrive en sjekk uten dekning.

Og blir du straffedømt, mister du retten til å stemme - i noen stater for resten av livet.

Fant feil mann

Neste gang Naomi kan være med å velge president i USA blir sannsynligvis i 2024. Da kan hun gå til urnene sammen med det eldste barnebarnet sitt, som nå er to.

Tanken på barnebarna svir. Naomi holder blikket i betonggulvet mens hun snakker om dem. Inntil for tre år siden hadde hun et bra liv, forteller hun.

— Jeg jobbet i en bar, hadde familie, et vanlig liv. Så ble jeg skilt, og kom borti feil mann. Han introduserte meg til crack.

Slik begynner historien som etter hvert ender her i fengselet i Lavaca County, Texas; George W. Bushs hjemstat, og staten som sperrer inn flest mennesker i hele USA.

— Jeg ble hekta sånn, sier hun og knipser med fingrene.

— Helt hekta. Alt annet ble ubetydelig.

Naomi prøvde å true til seg stoff med en kniv, og ble siktet for væpnet ran. Nå mangler hun tenner og ansiktet er hult og gustent av stoffmisbruk.

Hun har allerede sittet syv måneder i cellen, en naken betongkube hun deler med to andre kvinner. De har fire køyesenger i jern og et plastbord, en kald dusj bak et forheng og et toalett i stål.

— Jeg er takknelig for at jeg ble tatt, sier Naomi.

— Dette er bedre enn det livet jeg hadde utenfor. Nå har jeg en sjanse til å snu livet mitt rundt. Og jeg slipper å være på stoff.

Naomi, Linda Dilworth (20) og Brigitte Freelon (43) bruker dagene til å lese i bibelen og veve kurver av gammelt avispapir. De bryr seg ikke så mye om valget de ikke kan delta i.

— La dem komme og sitte innesperret her i to timer, sier Linda.

— Så kan vi snakkes.

Ny fengselsrekord

Linda skal sitte inne i syv måneder fordi hun lot være å betale noen regninger. Tjueåringen sukker oppgitt.

— Jeg trodde ikke det gikk an å havne i fengsel for sånt. Men her sitter jeg.

I år satte USA en ny rekord som fikk lite oppmerksomhet: for første gang i historien sitter mer enn én av hvert 100 voksne menneske i fengsel.

Grunnen er enkel: velgerne forlanger trygghet.

Politikere følger opp med løfter om å være «tøff mot kriminalitet». Dommerne, som også velges av folket, gir strengere og strengere straffer for å sikre gjenvalg.

Også er det pengekreftene, da.

Krigen mot kriminalitet betyr business og arbeidsplasser. Private selskaper driver flere av landets største institusjoner. På slutten av nittitallet åpnet et nytt fengsel i USA hver fjortende dag. I småbyer ble hjørnesteinsbedrifter erstattet med fengsler, og såkalte prison towns poppet opp over hele landet.

Resultatet har vært en inflasjon i lange straffer, spesielt for narkotikaforbrytelser. For et par uker siden ble en mann i Iowa dømt til livsvarig fengsel fordi han solgte crack i nærheten av en skole.

Selv ikke barn slipper unna: USA er det eneste landet i verden hvor barn under fjorten kan bli dømt til livstid i fengsel uten mulighet for å slippe fri.

— Konklusjonen er: Hold deg unna trøbbel, gå i kirken, be til gud om at du ikke blir sperret inne, sier Linda.

Dømt til å tape

— Vi kjemper og kjemper, sier visesheriff Ed McCarroll.

— Men det er en krig vi er dømt til å tape.

Vi cruiser rundt i den svære sheriffbilen til Ed og leter etter trøbbel i Lavaca County. Trøbbel er nesten alltid fyll og narkotika, slik det er over hele USA i utkantstrøk som dette.

(Saken fortsetter under bildet)

FOTSOLDATER: En gang i uken tar vise-sheriff Jimmie Heiman Jr. (30) ekstraskift for å jakte på narkoforbrytere. FOTO: MARITA AAREKOL
Aarekol, Marita

— Det er overalt. Crack og meth (amfetamin). Folk har ingenting å gjøre på her. De begynner å drikke når de er tre og er alkoholikere før de er 18. Drikker hele dagen. De begynner om morgenen og er småfulle hele tiden, sier Ed.

— Dette er et arbeiderklasseområde. Bønder, småfolk med små jobber. De sliter nå. Mange har to jobber for å få endene til å møtes.

Vi kjører gjennom småsteder med navn som Sweet Home og Hope. Ed hadde tenkt å stemme på Obama, men så hørte han noe som gjorde ham usikker.

— Jeg hørte at Obama ville gi stipend til afrikanske barn så de kunne gå på skole her i USA. Mange folk i vårt eget land har ikke råd til å gå på skole. Men til syvende og sist vil jeg stemme på den som lover å hente hjem soldatene fra Irak fortest mulig.

STOPPES: Visesheriff Jimmie Jr. stopper en bil full av meksikanere. Han er sikker på at det er noe muffens, men finner ingenting. FOTO: MARITA AAREKOL
Aarekol, Marita

Visesheriffen tror ikke stemmen hans vil endre noe, verken lokalt eller nasjonalt. Men han håper.

— Jeg har en tre år gammel jente. Jeg vil at hun skal ha en fremtid, sier Ed.

Udemokratisk og urettferdig

Verken Barack Obama eller John McCain snakker om Linda og Naomi og de andre fem millionene uten stemmerett, selv om det gjelder to og en halv prosent av den myndige befolkningen.

De kan ikke risikere å virke «myke». Vil man bli president i USA, må man være «tough on crime».

I den politisk viktige staten Florida er det over en million mennesker som ikke kan stemme. Borgerrettighetsgrupper har kjempet hardt for å endre på disse lovene de siste årene. Blant annet med tanke på følgende statistikk: en av ni svarte menn mellom 20 og 34 sitter i fengsel.

Mange mener loven er udemokratisk og urettferdig, fordi minoriteter og fattige blir straffet uforholdsmessig hardt. I over tjue år har for eksempel besittelse av fem gram crack (billig kokain som brukes av fattige) automatisk utløst en fengselsstraff på fem år. Dersom man ble tatt med snobbedopet pulverkokain, måtte det 100 ganger så mye til for å få samme straffen.

Over 60 prosent av dem som sitter i fengsel er minoriteter. Dermed har USA skapt et system som aktivt fratar minoriteter og fattige stemmeretten, hevder borgerrettighetsorganisasjoner.

Men de er i kraftig mindretall. De siste årene har kriminaliteten gått ned. Den harde linjen ser ut til å ha en effekt. Og USA har alltid vært et land med en forkjærlighet for lov og orden.

EN KRIG: – Dette er en del av krigen mot narkotika, forklarer Jimmie Heiman. FOTO: MARITA AAREKOL
Aarekol, Marita

— Skyt henne utenfor

Sheriffstjernen på brystet til Ed ligner den sheriffene bar i ville vesten. Radioen hans spraker ut en melding. En sjekk har blitt stjålet fra en mann ved navn Mr. Kurtz. Vi reiser til huset hans for å undersøke saken. Det viser seg snart at tyven er en kjenning av sheriffen.

— Ah, ja. Brenda. Brenda liker cracken sin. Hun gjør hva som helst for å skaffe den.

Ed spør Mr. Kurtz om han vil anmelde forholdet.

— Jeg vil at dere skal ta henne med ut og skyte henne, sier Mr. Kurtz.

Ed ler.

— Det var sånn vi gjorde det i gamle dager, sier han.

— Det går nok ikke nå.

FOTSOLDATER: Overtid med ekstra fett tillegg kommer godt med for alenefar og vise-sheriff Jimmie Heiman Jr. (t.v.). Langs highwayen slår han av en prat med Senior State Trooper Rex Walker. FOTO: MARITA AAREKOL
Aarekol, Marita
MIDDAG PÅ CELLEN: - De hadde det bedre enn dette på 1800-tallet, sier Linda Dilworth. En halv time for dagen får de trekke frisk luft i en naken gårdsplass.
Marita Aarekol
TRANGT: Amerikanske fengsler er overfylte til tross for en byggeboom de to siste tiårene, og stadig flere havner bak lås og slå.
Marita Aarekol
Marita Aarekol