Spørsmålet aktualiseres av den tilsynelatende forvirring som traff observatører i den amerikanske hovedstaden i timene etter at de første krysserrakettene ble avfyrt mot den irakiske hovedstaden tidlig torsdag morgen (Bagdad-tid).

Dette var et angrep som tilsynelatende ikke skulle finne sted, da det skjedde!

Akkurat det er vanskelig å tro på. I løpet av onsdagen fant det sted en rekke angrepsforberedelser som selv på meget lang avstand pekte i retning av at et angrep var nær forestående:

  • Bakkestyrker ble flyttet fra baser i Kuwait inn i den demilitariserte sonen mellom Kuwait og Irak. De ble satt på høyeste beredskap.
  • Det var utvidet bombing av irakiske luftvernstillinger i Sør-Irak.
  • Det var rapporter om sammenstøt mellom anglo-amerikanske spesialstyrker og irakiske hæravdelinger i nærheten av oljesenteret Basra.
  • Luftens tyngste krigsmaskin, amerikanske bombefly av typen B-52 som i Golfkrigen 1991 slapp 40 prosent av krysserraketter og bomber over Irak, ble utstyrt med armerte krysserraketter på sin base Fairford i England. Fly av denne typen tok senere på dagen av fra basen. høyst sannsynlig for å være i posisjon nær Irak, seks timers flyreise unna, på et forhåndsbestemt tidspunkt.

All denne aktiviteten startet før det som beskrives som et avgjørende møte i Det hvite hus, der deler av vel forberedte krigsplaner angivelig ble revet i stykker fordi etterretningsorganisasjonen CIA overraskende fikk rede på hvor Saddam Hussein og deler av den irakiske makteliten befant seg.

Avansert teknologi gjør det mulig å omprogrammere krysserrakettene raskere og enklere enn tidligere, slik at de styres mot andre mål enn opprinnelig planlagt. Men det lyder usannsynlig at et omfattende og detaljert planverk kastes i papirkurven og erstattes med «Plan B» på grunn av etterretningsrapporter det, ifølge flere medier, innrømmes har flere svakheter.

UANSETT, TORSDAG KVELD var en større bakkeoffensiv i gang inn i Sør-Irak sammen med nye og mer omfattende luftangrep mot den irakiske hovedstaden. Målene for krysserrakettene og bombene synes å være, ifølge øyenvitneskildringer fra vestlige journalister som fortsatt befinner seg i byen, hjertet og hjernen i den irakiske makteliten.

Men angrepene er langt fra så omfattende og kraftige som vi hørte om på forhånd.

Det er blitt en krig med et betydelig mer omfattende og sammensatt mål enn forutsetningene fra de mange, og sammenhengende, resolusjonene fra FNs sikkerhetsråd.

Det vi nå snakker om er

  • avvæpning
  • regimeskifte
  • demokrati i Irak
  • en tryggere verden for alle.

Samlet kan dette resultere i et uoppnåelig mål, i alle fall på kort sikt. Ikke minst fordi det på forhånd har vært liten diskusjon om den menneskelige pris under, eller etter, krigshandlingene, kostnadene ved gjenoppbygging av landet, og det faktum at demokratibygging i Irak kan være en mer enn vanskelig oppgave.

Landets korte, og blodige, historie som selvstendig land etter 1. verdenskrig, forteller at det ikke er lett å skape en nasjon med linjal.

I dette ligger, mens bombene faller over Irak, utfordringene for «de uvillige», de som ikke støtter det USA-ledede felttoget:

Å gjenoppbygge legitimiteten til FN, også i Washington. For antakelig er det bare FN som institusjon, ikke enkeltland, som kan bidra til et troverdig demokratisk fundament i Irak.