PER NYHOLM

Roma

«Paven», skal den sovjetiske diktatoren Josef Stalin ha snerret, «hvor mange divisjoner rår han over?»

Har den sovjetiske diktatoren overhodet spurte så dumt, var det i hvert fall lenge før polakken Karol Wojtyla ble installert i Vatikanet.

Ved Stalins død i 1953 satt Pius den tolvte på Peters stol i Roma. Han var en forsiktig mann, brennemerket av Annen verdenskrig. Han skulle følges av andre forsiktige menn. Om disse pavene kan man si at de hadde rikelig å gjøre med å forsvare det som gjenstod av kirken i Øst-Europa, våre dagers Sentral-Europa.

Å tenke på en offensiv var utelukket.

Med valget av polakken Wojtyla til pave i 1978 ble kirken overtatt av en mann som hadde en viten om livet som skilte seg dramatisk fra erfaringene hans forgjengere hadde gjort. Som ung seminarist og siden prest i Krakow hadde Wojtyla intimt kjennskap både til tyske nazisters og russiske kommunisters diktatur. Til forskjell fra Pius var han ikke redd.

Bestyrtelse og begeistring

Pius var en streng diplomat som visste godt at ingen divisjoner sto til hans rådighet.

Johannes Paul den andre interesserte seg ikke for fysisk makt. Han var overbevist om at tro kunne flytte fjell. Han var knapt nok valgt før han innstilte kirkens årelange bestrebelser på å komme til en ordning med kommunismen.

I den daværende østblokken ble meddelelsen om hans valg mottatt med bestyrtelse av makthaverne og begeistring av de troende, ikke bare hans egne slaviske katolikker, men også de slaviske ortodokse fra Balkan til Vladivostok.

I Moskva lå makten hos generalsekretær Leonid Bresjnev og hans politbyrå, i Warszawa hos en klikk av korrupte, utslitte kommunister som hadde problemer med å styre og forlate styret.

Den fattige polske arbeiderklassen sydet av uro. I dette øyeblikk, akkurat da arbeiderklassen begynte å organisere seg, akkurat da Arbeidernes Forsvarskomiteer, Solidaritet og Lech Walesa dukket opp, i dette øyeblikk fikk de intenst katolske polakkene sin første pave.

Kommunismens dødstime

Kommunistene i Polen ante ikke hva de skulle stille opp. Moskva ga alle mulige henstillinger og broderlige råd, typisk for et døende regime ute av takt med virkeligheten. Da Alitalia-flyet med Johannes Paul tok jorden på Okecie utenfor Warszawa 2. juni 1979, ringte kirkeklokkerne overalt i Polen. Mange følte de hørte kommunismens dødsklokker.

Paven demonstrerte under sitt første og flere senere besøk i fedrelandet en uforliknelig kunst. Han kunne snakke med helt enkle ord, som etter årtiers utroverdig propaganda grep hans tilhørere — og de var millioner - ved sin ekthet.

Alle forsto at han anså kommunismen for en forferdelig og illegitim side av Europas historie, som han aktet å fjerne.

Verken han eller polakkene, som støttet ham hjertelig, kunne påta seg oppgaven alene. Men enda en gang viste det seg at når først oppgaven legges frem, er der også folk som kan utføre den.

Den særlige forbindelse

I årene like etter pavens valg fulgte et enestående sammenfall av faktorer som skulle endre kursen til den vestlige sivilisasjon. Paven satt i Roma. Han hadde ingen divisjoner, men det hadde republikaneren Ronald Reagan, som kom til makten i USA i 1981. Året etter vant Storbritannias konservative statsminister Margaret Thatcher Falklandskrigen, noe som stålsatte presidenten i Washington.

Samtidig ivret Walesa på sin egen skarpe og underfundige måte for arbeidernes rett til å forsvare seg mot en udemokratisk stats- og partimakt.

Det var Johannes Paul og Reagan som brakte samarbeidet mellom verdens største og verdens minste makt opp på et nytt turtall. Reagans CIA-chef William Casey ble en regelmessig, om enn hemmelig, gjest i Vatikanet. Her orienterte han den polske paven om tilstandene i hans hjemland, og paven røpet for sin gjest hva den allestedsnærværende kirke i Øst-Europa innberettet til Vatikanet.

I pavens bibliotek

Reagan var ikke katolikk, men han omgav seg gjerne med praktiserende katolikker som Casey og utenriksminister Al Haig.

Da Reagan besøkte Vatikanet i juni 1982, trakk han og paven seg tilbake til pavens bibliotek for å tale i enerom uten rådgivere og uten oversettere. Det antas at de ble enige om at Ondskapens Imperium, som Reagan kalte det kommunistiske system, ikke skulle reformeres, men utslettes. Kombinasjonen var enestående: USA hadde de nødvendige ressurser, Vatikanet rådet over den moralske autoritet og et apparat i Øst.

Attentatet på paven

13. mai 1981 tømte tyrkeren Mehmet Ali Agca sin 9 mm Browning Automatic i paven. Først i de siste dager er det ført et slags bevis for at han handlet på vegne av KGB, den sovjetiske sikkerhetstjenesten ledet av Jurij Andropov, gjennom den bulgarske etterretningen.

Verken drapsforsøket på paven eller et senere drapsforsøk på Reagan kunne stanse korstoget i Øst. Mens Bresjnev ble til Andropov og Andropov til Tsjernenko og Tsjernenko til Gorbatsjov, sank imperiet under vekten av sine indre motsetninger og et press utenfra, organisert av demokratiske og kristne krefter i Vest.

I 1989 forsvant sosialismen fra Østersjøen til Svartehavet. To år senere fulgte sammenbruddet i Moskva, som et kommunistisk Jerusalem.

Pavens hadde brakt sitt korstog til seier.

«KORSFARERE»: Sammen tok pave Johannes Paul II og president Ronald Reagan knekken på det Reagan kalte «Ondskapens imperium», kommunistveldet i Øst-Europa. Her spaserer de to i Vizcaya i Miami under pavens USA-tur i 1987.<br/> ARKIVFOTO: SCOTT STEWART, AP/SCANPIX