Også Norge er blitt en del av den internasjonale konsulentbransjen.
Da Norad nylig la frem en evalueringsrapport om norsk utviklingssamarbeid, tidligere omtalt i BT, var den et resultat av arbeidet til eksperter i blant annet Danmark (oljebistand), Storbritannia (Zambia) og Belgia (humanitær bistand).
- Rapporten ble til etter internasjonalt anbud. Når vi avgjør hvem som skal få anbud, vurderer vi kvalifikasjonene til evalueringsteamet, samt metodikk og pris. Det er en svært krevende jobb å forberede bistandsevalueringer, sier Asbjørn Eidhammer, avdelingsdirektør for evaluering i Norad.
Forskere BT har snakket med, sier det er vanskelig for norske forskningsinstitusjoner med små ressurser å nå frem i slike anbud. Jakten på oppdrag medfører dessuten en del lettvint og ukritisk arbeid.
Global industri
Som utviklingsforsker gjennom flere år har Lise Rakner sett noen av årsakene til at ting ikke alltid går etter intensjonene. Dårlige evalueringer av bistandsprosjekter er en del av forklaringen, mener hun.
- Bistandsevalueringer er blitt en global industri. Vi ser at det nå utvikler seg et ekstremt profesjonalisert, internasjonalt konsulentkorps. I dette markedet vil en forskningsinstitusjon som Chr. Michelsens Institutt (CMI) slite. Også universitetene presses mer og mer ut i et eksternt finansiert marked. Mitt inntrykk er at det i denne bransjen er for lite rom for kritikk, og en tendens til å tilpasse seg oppdragsgivers ønsker for å sikre seg flere oppdrag. Jeg vet ikke om jeg vil være med på det, sier professor Lise Rakner, som jobber både ved Institutt for sammenliknende politikk, Universitetet i Bergen, og ved Chr. Michelsens Institutt.
Les også: Stor mangel på eksperter
Stor mangel på eksperter
Hun understreker at CMI har levert flere kritiske rapporter, og at hun er bekymret for den generelle utviklingen i bransjen, ikke for CMI spesielt.
- Det er enormt viktig at vi fortsatt har frie forskningsinstitusjoner, sier Rakner.
Bistandsdemokrati
I en artikkel i BT forrige uke, ble det hevdet at denne bransjen skaper en uheldig kultur i u-land, der forskere heller vil jobbe for giverlandet enn sitt eget land.
Asbjørn Eidhammer i Norad mener det er noe sant i det, men:
- Det er vanskelig å tenke seg hva vi kunne gjort annerledes. Man kunne kanskje valgt den svenske modellen: et eget offentlig organ som helt uavhengig av UD gjør evalueringer av bistand (SADEV).
- Å bruke eksperter fra u-land skaper en rekke problemstillinger. Blant annet fordi de beste folkene går til de største bistandsaktørene og gjør seg avhengig av disse. Vi har jo et helt annet prisnivå i Vesten, samtidig kan ikke forskere fra fattige land som er med i internasjonale prosjekter få mindre betalt, sier Eidhammer.
Heller ikke Lise Rakner eller hennes kollega Alf Morten Jerve vil kritisere afrikanske kolleger, som har langt færre ressurser enn norske akademikere, for at de tar seg godt betalte oppdrag for bistandsaktørene.
- Men det er betenkelig hvis de slutter å være kritiske, uavhengige forskere og bare produserer resultater som giverne eller myndighetene ønsker seg, sier Alf Morten Jerve, seniorforsker ved CMI.
- En konsulentuttalelse er ikke forskning, og det er et dilemma at så mange jobber med dette i stedet for å forske. Et annet dilemma er at demokratiutviklingen i mange land preges og drives av bistand. Dermed blir den i liten grad forankret nedover i systemet. Lokale forskere blir en del av eliten, sender barna på privatskoler i utlandet, har privat helsetjeneste etc., og eksponeres i liten grad for manglene i systemet, sier Rakner, som spesielt har forsket på demokratiutviklingen i Uganda, Malawi og Zambia.
Samrøre
I fjor sommer dreide bistandsdebatten seg mye om samrøret mellom forskere, myndighetene og frivillige organisasjoner.
Professor Øyvind Østerud var blant dem som hevdet at det ikke er tilfeldig at den sterkeste kritikken av norsk bistandspolitikk kommer fra de mest uavhengige forskningsmiljøene, primært universitetene, og ikke forskningsinstitutter som CMI, Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) og Peace research institute Oslo (PRIO). Fordi de nærmest lever av bistanden, uttalte Østerud.
Siden har flere forskere, også fra forskningsinstitutter, kritisert bistandspolitikken. Blant dem Alf Morten Jerve.
- Spørsmålet er om det er tettere bånd mellom forskere og bevilgende myndigheter innen bistand enn andre sektorer, som f.eks. landbruk, fiskeri og samferdsel. Før var det mer problematisk fordi vi manglet en åpen debatt. Men bistandsdebatten det siste året, viser at vi ikke skal være så redde for å si hva vi mener. Jeg tror ikke en kritisk debatt vil fjerne legitimiteten til u-hjelpen. Det moralske argumentet for å gi bistand står fortsatt sterkt i den norske befolkning, sier Jerve.
Både Rakner og Jerve mener det er svært viktig å fortsette diskusjonen om hvordan bistandspengene brukes. For et lite land som Norge har bistanden bidratt til positiv merkevarebygging, påpeker de. Men:
- Bistand er blitt en pengesekk for norsk engasjementspolitikk. Norge bruker mye mer energi på å lage initiativ med tydelig norsk stempel, enn på litt mer anonyme initiativ. Da er det lett for at man glemmer den stille sulten, avslutter Jerve.
Hjelper norske bistandskroner? Si din mening i kommentarfeltet!
