Kanskje er det ikke så rart at gamle kommunister fortsatt har makten i fattige, mer og mindre kaotiske land som Romania, Georgia og Litauen. Men at Partiet for demokratisk sosialisme (PDS) kommer inn i byregjeringen i Tysklands hovedstad Berlin vekker oppsikt verden over.

At PDS for lengst sitter i regjeringen i en annen tysk delstat har gått verden hus forbi. Men hvem har hørt om Mecklenburg-Vorpommern? Det blir noe annet når det samme skjer i Berlin. Tyskland er da et rikt, ordentlig, velorganisert og vestlig land?

Ved delstatsvalget i Tysklands eneste metropol i oktober fikk PDS nesten like stor støtte som Arbeiderpartiet tidligere på høsten fikk ved stortingsvalget. Og om noen skulle tro Berlin-muren er glemt sånn til daglig: PDS ble største parti i samtlige bydeler øst for den revne muren, til dels med rent flertall. I vest eksisterer det knapt.

DETTE GJELDER ALTSÅ for partiet som er en direkte etterfølger av DDRs tidligere statsbærende Sosialistiske Enhetsparti (SED), med Stasi og det hele på slep. SED ble ý helt bevisst ý aldri nedlagt, kun omdannet og gitt nytt navn. Medlemmene ville dra med seg ressursene og strukturene.

Fra de første demokratiske valgene i 1990 har PDS hatt stor oppslutning i øst. Tysklands etablerte storpartier har antatt at fenomenet ville dø ut av seg selv, men det motsatte har skjedd. PDS har konsolidert stillingen, og vokst ý over hele det tidligere DDR.

Hvordan kan det ha seg? Et stykke på vei er det Gregor Gysis fortjeneste. Den tidligere advokaten for DDRs menneskerettighetsaktivister overtok ledelsen av SED da DDR lå på sotteseng i 1989, og har vært partiets frontfigur siden ý stort sett som leder. Han er en god debattant, vittig, historisk bevisst og ý for mange ý sjarmerende.

MEN EN SVALE GJØR ingen sommer. PDS' partiapparat er ingen tett konsentrasjon av politiske talenter. Det opplever Gysi i disse dager når han prøver å finne kandidater som kan og vil sitte sammen med ham i Berlins sosialdemokratisk ledete regjering.

På dette punktet stanser kanskje partiets vekstpotensial. Men her finner vi nok også hovedforklaringen på at PDS er så stort som det er.

De som flokker seg rundt PDS er for en stor del den tyske gjenforeningens tapere, DDRs elite i vid forstand. Lærere som hadde en respektert posisjon før, men som det ikke er bruk for lenger. Vitenskapsfolk, byråkrater, politikere, forfattere ý for ikke å snakke om tusenvis av menige Stasi-ansatte, som gjorde de anonyme kontorjobbene de var satt til. Etter gjenforeningen er de frosset ut av arbeidsmarkedet. Mange er faglig i stand til å jobbe på samme nivå i dagens Tyskland, men får likevel ikke jobber. Andre trenger faglig oppdatering, men får det ikke.

GREGOR GYSI SKRIVER mye om disse menneskene i sin selvbiografi «Ein blick zurück, ein Schritt nach vorn» (Et blikk bakover, et steg fremover) fra i fjor. Han kobler dem direkte til det andre hovedproblemet ý den økonomiske og sosiale utviklingen:

«Kun den østtyske eliten kunne ha overbevist østtyskerne om nødvendigheten av omstruktureringene. Bare de hadde vært i stand til å skape aksept for en gradvis endring av verdisystemet. Men fordi den vesttyske eliten overtok styringen i øst, ble enhver omstrukturering, hver stengt virksomhet, hver tapt arbeidsplass en beslutning trædd ned over hodene våre utenfra. Det gamle verdisystemet brøt sammen, det vesttyske ble ikke akseptert», skriver Gysi blant annet.

DA ER DET KANSKJE ikke så vanskelig å forstå at mannen nå tar plass i Berlins byregjering ý med ansvar for næringspolitikken, av alle ting. Gregor Gysi har slektninger over alt i det tidligere Øst-Europa og i det tidligere Sovjetunionen. Fjerne slektninger, rett nok. Gysi var aldri en del av det kommunistiske maktapparatet.

Det var derimot et helt knippe høyst dagsaktuelle ledere: president Alexander Kwasniewski i Polen, statsminister Algirdas Brazauskas i Litauen, president Eduard Sjevardnadse i Georgia, president Ion Iliescu i Romania, for å nevne noen. De aller fleste tidligere kommunistlandene har ý eller har hatt ý tidligere kommunistpamper som valgte toppledere. Ikke som kommunister, selvsagt, men i ny innpakning som sosialdemokrater eller nasjonalister. Årsakene er dels i slekt med dem Gregor Gysi skisserer: møtet med kapitalismen ble for hardt.

MEN VI SNAKKER naturligvis også om at drevne maktpolitikere har kunnet utnytte sin eksklusive kunnskap, sine nettverk og øvrige ressurser til å sno seg i posisjon i det kaotiske landskap som alltid oppstår når et land går fra å være diktatur til å bli demokrati.

Det var ganske sikkert en del av grunnen til at Gyula Horn, den tidligere utenriksministeren for det kommunistiske Ungarn, kunne bli valgt av folket til president i perioden 1994-98. Men Horn som i 1989 tillot at piggtråden på grensen mellom Ungarn og Østerrike ble klippet opp ý og med det påskyndet jernteppets fall ý har kanskje også et poeng når han i selvbiografien «Freiheit die ich meine» fra 1991 siterer Winston Churchill: «Hvis nåtiden prøver å stille fortiden for retten, risikerer den å miste fremtiden».