Heidi Amsinck

I tretten år har den vært mitt hjem. Jeg har født mine barn her og kan stadig ikke krysse Themsen med utsikten til Big Ben mot vest og Canary Wharf-tårnet mot øst uten at nakkehårene reiser seg av glede og forbløffelse.

Forrige torsdag delte jeg sjokket, so r gen og fremfor alt det harmdirrende sinnet over terrorattentatet.

Vi er alle londonere nå.

Jeg visste at London hadde sjel. Men byens rolige, stoiske svar på ondskapen har imponert og beveget meg.

Det er mange syn jeg aldri glemmer fra London 7. juli 2005.

Den skrelte røde dobbeltdekkeren — så forvrengt at jeg måtte stirre på den i atskillige minutter før hjernen registrerte hva mine øyne så.

Fremmede som møttes på gaten i sorgen.

Men det som kanskje gjorde mest inntrykk var de tause, fattede massene som vandret gatelangs i fraværet av busser og tog. Ingen panikk. Bare den besluttsomme spaserturen hjem, uansett hvor langt vekk det måtte være.

Det lå i luften en trist erkjennelse av at det ikke var helt uventet. Men også noe annet. En besluttsomhet. Terrori s tene skulle ikke oppnå sin hensikt. Å gjøre oss redde. Å splitte oss.

Allerede dagen etter var folk tilbake på bussene, i parkene og butikkene, og mandag vendte millioner tilbake på jobb, akkurat som politiet, regjeringen og Londons borgermester hadde rådet dem til. Sistnevnte tok selv undergrunnen til jobben i rådhuset.

«Deres stoisisme, ukuelighet og uforferdede ånd var en inspirasjon og satte et eksempel,» sa en beveget Tony Blair i Underhuset.

Og dette i uken da Storbritannia feiret 60-året for slutten på annen verdenskrig. Krigsbombene over London var populært kjent som «the blitz», og byens borgere er berømte for det samhold de utviste den gang.

Derfra er det en forbindelse til London i juli 2005, som dronning Elizabeth også roste da hun talte forleden:

«Det overrasker meg ikke at folk - under de nåværende vanskelige dagene for London - støtter seg ved eksempelet som ble satt av den generasjonen med ukuelighet, humor og vedvarende mot, ofte under svært store savn,» sa hun.

Private borgere viste trass på sin egen måte ved de små meldingene på blomsterbukettene ved King's Cross-stasjonen.

«Brenner av frykt? Det tror jeg satan meg ikke,» skrev en av dem med he n visning til en isnende beskjed fra en av de tre islamske ekstremistgruppene som har tatt ansvaret på internett.

Regjeringen vet selvfølgelig at hvis det først oppstår panikk, så har terroristene vunnet. Og London vet også at det ikke må skje. Men ukueligheten er mer enn påtatt - den er en reell følelse.

Dermed ikke være sagt at den stive overleppen ikke dirrer. Det kunne jo ha vært oss alle som satt på det toget, den bussen, den morgenen.

Omsetningen av sykler er angivelig steget kraftig siden forrige torsdag, og det er flere personbiler i gatene. Mange har trengt å hente seg inn igjen før de igjen steg på en buss eller et undergrunnstog.

Uskyldige medpassasjerer og deres ryggsekker er plutselig blitt suspekte - enhver lyd av en sirene illevarslende. Anspentheten er tydelig i den underlige stillheten som hersker, selv om mange mennesker er samlet.

Terrorbombene er ikke glemt, og blir det aldri.

Likevel merker man i London et brennende ønske om at livet skal bli normalt igjen, business as usual. «Vi er ikke redde,» som det heter på en populær hjemmeside med bilder og støtte fra hele verden.

Mange av de tre millioner mennesker som hver dag er avhengige av Lo n dons undergrunn for å komme til a r beid, er kanskje ikke like opptatt av å sende terroristene en beskjed som de er av å ha mat på bordet til sine fam i lier. De har ikke annet valg enn å løfte hodet og bite i seg angsten.

Britisk presse rapporterer om spansk undring over den britiske reaksjonen. Over at det ikke sorg, sympati eller sinne ennå har kommet tydeligere frem, slik det skjedde i fjor vår i Madrid. Over at stoisismen, roen, fattetheten av britiske ledere beskrives som en dyd, og at det blir gitt høyest prioritet til å vende tilbake til hverdagen.

Kanskje er det underlig, men det er også meget britisk, og akkurat nå føles det helt riktig.