Oberstløytnant Muhammad Hashem Rahma, nestkommanderende ved politistasjonen i Khadra i det vestlige Bagdad, har for lengst forstått at han ikke er en populær mann.

16. oktober fant han en udetonert bombe med tre kilo TNT utenfor familiens hus. 27. oktober kjørte en selvmordsbomber en Toyota Landcruiser fylt med sprengstoff inn i betongbarrierene foran politistasjonen og tok livet av 18 mennesker, deriblant en av Muhammads kolleger. Og tre dager senere fant oberstløytnanten et brev tapet fast til huset sitt, underskrevet «Fedayeen Saddam», kjent som den irakiske eks-diktatorens fryktete elitestyrke.

Brevet innledet med «I Guds, den mest tålmodige og mest barmhjertige, navn», og var en fotokopi av dårlig kvalitet. Lengst oppe og lengst nede på papiret kunne man skimte Fedayeen Saddams logo, inklusive et bilde av Saddam Hussein.

«Fra alle menn av ære i dette dyrebare arabiske land. Usle agenter, som har solgt sin sjel til amerikanerne og jødene, vi advarer dere for siste gang: Se på dere selv og se på hva dere gjør. Dere kjemper mot Gud og hans profet og disiplene. Tiden er inne til å bli kvitt dere alle. Og vi sverger, i Guds navn, at dette er dere selv skyld i. Vi kjenner dere, hver og én, og vi kan se dere så tydelig som vi kan se solen. Og vi vil gi en lærepenge til deg og alle som tenker på å bedra deres land og nasjon, må Gud være vårt vitne», het det i brevet, som avsluttet med en PS-oppfordring om å henge brevet opp igjen hvis man måtte finne det på bakken.

«Intet annet enn terror»

For de fleste irakere, så vel som for de amerikansk-ledete okkupasjonsstyrkene, er det irakiske politiet en avgjørende del av forsøket på å gjenskape ro og orden i landet — noe som nok vel så mye handler om å bekjempe gangstere, ranere, kaprere og kidnappere som om å stoppe de fortsatte terrorbomber. Men for noen fremstår politiet som landsforrædere, kollaboratører med en fremmed okkupasjonsmakt.

— Alle hater oss, sier oberstløytnant Muhammad Hashem Rahma, en uhyre energisk og høyrøstet mann med sans for dramatikk.

— Sunniene hater politiet fordi de mener at vi samarbeider med okkupasjonsmakten. Shiaene hater oss fordi de mener vi er i lommen på det gamle regimet, sier han med henvisning til de to dominerende trosretninger i Irak, hvor shia-muslimene er i flertall, men sunni-muslimene var de toneangivende under Saddam Hussein.

Fullt så ille er det neppe. Riktig nok har irakerne i alminnelighet ingen stor respekt for politiet, som oppfattes som korrupt og p.t. temmelig maktesløst. Men langt de fleste irakere fnyser indignert til spørsmål om hvorvidt bombeangrep på politistasjoner kan ses som legitim forsvarskamp mot en okkupasjonsmakt.

— Angrep på amerikanske tropper kan kalles motstand, angrep på politi og sykehus er intet annet enn terror, sier Taleb al Rubaie, en 26 år gammel skomaker i Rashidgaten i Bagdad.

Blodskrift på veggen

— Politiet forsøker bare å gjenskape sikkerheten. Det er forkastelig å angripe dem, mener Azhar al-Maleki, en grønnsakshandler på et torg i slumdistriktet Thaura, som tidligere gikk under navnet Saddam City.

Ikke desto mindre er det en kjensgjerning at det i dagens Irak er en risikabel affære å bli beskyldt for å samarbeide med den provisoriske koalisjonsmyndigheten, CPA, under amerikansk ledelse. En håndfull politistasjoner er blitt bombet, og tallrike andre «kollaboratører» er blitt truet.

En kvinne som jobber for CPA i Bagdad lufthavn, fikk teksten «Lenge leve den store leder» skrevet på husmuren med rød skrift eller «blodskrift», som hun selv sier.

En irakisk FN-medarbeider ble ringt opp og fikk vite at hun burde se seg om etter en annen jobb hvis hun hadde sitt og sin families liv kjært. En irakisk oversetter for CPA fikk en håndgranat kastet inn i huset sitt. Da sa han opp.

En sjåfør for en internasjonal hjelpeorganisasjon viser to skuddhull på husmuren sin og forteller at stort sett alle naboene unngår ham på grunn av hans arbeidsgiver.

En annen CPA-oversetter ble bortført av ukjente menn i en bil og fikk en pistol mot tinningen, mens en av mennene sa: «Du vet vel at du jobber for fienden?»

En entreprenør, som forsøker å få kontrakter lokket ut av CPA, forteller at han fant en dukke fuktet i rød maling samt en papirlapp med teksten «Forræder, du kjenner straffen» foran sitt kontor en morgen i forrige uke.

Overlatt til seg selv

Oberstløytnant Muhammad Hashem Rahma fra politistasjonen i Khadra har derimot ingen betenkeligheter med å stå frem. Han har ikke tenkt å la seg skremme til å si opp («jeg har vært politimann hele mitt liv og kan ikke noe annet»), og han forteller at ingen av de 80 medarbeiderne på stasjonen har sagt opp etter selvmordsbomben 27. oktober.

Han er imidlertid dypt frustrert over det han oppfatter som manglende interesse og hjelp fra CPAs og de amerikanske militærstyrkers side.

En amerikansk soldat ble såret i eksplosjonen, og denne ble omgående hentet i helikopter og fløyet til Kypros. En hardt såret irakisk politikonstabel, Razaq Rashid Abbas, ble overlatt til familie og kolleger, som måtte kjøre rundt i Bagdad for å finne et skikkelig sykehus til ham.

Må betale sykehuset selv

Da Bergens Tidende besøker politistasjonen, er oktoberlønnen nettopp kommet, to uker forsinket, og kollegene på stasjonen har samlet inn 275.000 dinarer, tilsvarende ca. 900 kroner, til Razaq og til den drepte politimannens familie. Oberstløytnanten skal ut for å avlevere de to konvoluttene med penger og inviterer BT med.

Razaq ligger blek og avkreftet på en av Medinat al-Tib sykehusets strippede sykestuer. Konstabelen har fått tarmene sydd på plass igjen og det venstre benet amputert, mens legene håper å kunne gjøre det andre benet brukbart ved hjelp av en skinne.

Razaq og hans familie forteller at de foreløpig, over to uker etter attentatet, ikke har hørt noe fra verken CPA eller det irakiske innenriksdepartementet.

— Ville du ikke selv forvente en viss interesse og respekt fra den som du hadde ofret deg for? lyder det bittert fra politikonstabelen.

En ukelønn for en pille

Offisielle talsmenn for CPA og for det amerikanske militærpolitiet som samarbeider med det irakiske politiet, har lovet det irakiske helsedepartementet at CPA vil betale regningene for politimenn som blir såret i tjenesten, men et sted underveis til sykehuset har denne beskjeden tilsynelatende gått tapt.

I stedet får Razaqs familie en daglig regning på 30 kroner for oppholdet, to kroner for en assistent, tre kroner for mat, syv kroner for laboratorietester og halvannen krone for bandasjer. Dertil kommer ca. 170 kroner for hver smertestillende Pethodine-tablett, noe som er et svimlende beløp for en som har en månedslønn på 650 kroner.

— Vi selger noen av møblene våre og vi har akkurat solgt tv-apparatet for å kunne betale sykehusregningene, sier politimannens nevø, Saed Abed Said.

Heller ikke hos familien til den drepte politimannen, Ibrahim Saleh Mahmoud, har man hørt noe fra de irakiske eller amerikanske myndighetene.

Ingen respekt

Tilbake på politistasjonen klager oberstløytnant Muhammad Hashem Rahma over at amerikanerne ikke stiller tilstrekkelig med betongblokker til rådighet til å kunne sperre av området.

— Dette er ikke politiarbeid, det er en kamp for å overleve. Vi bruker like mye tid på å beskytte oss selv som på å jage forbrytere og terrorister, sier han og ramser opp ting de mangler - som biler, våpen, skuddsikre vester, telefoner, kommunikasjonsutstyr og førstehjelpskasser.

Oberstløytnanten er i det hele tatt lite imponert over den amerikanskdominerte militærstyrkens innsats. Under Saddam Hussein var politiet vant til å kunne gjøre som det selv ville, inklusive tortur og diverse andre overgrep på menneskerettighetene, mens politiet i dag fremstår som svakt og, med oberstløytnant Muhammads ord, «ikke nyter noen respekt i samfunnet».

— De kommer og blander seg hele tiden, sier han om det amerikanske militærpolitiet, som har et kontor på politistasjonen som periodevis er bemannet.

— Og som regel er det for å slippe forbrytere løs som vi akkurat har tatt. De er mer bekymret for forbryterne enn for ofrene. De sier at vi skal ha beviser, men vi vet jo godt hvem det er som går rundt og lager bråk. Muligens hjelper det i USA og i ditt hjemland å klappe bandittene vennlig på kinnet, men her i Irak skal det andre ting til, mener han.

«Dette kan vi best»

Muhammad Hashem Rahma mener at det haster med den lenge lovede delegering av makt til irakerne selv, ikke minst politiet.

— La amerikanerne ta seg av den overordnede, militære sikkerhetssituasjonen, og la oss ordne politiarbeidet som vi har bedre greie på, sier han.

— Hvis vi fikk stilt ressurser og mannskap til rådighet og fikk lov til å passe oss selv, kunne vi holde gaten ren for forbrytere. Og samtidig ville vi kanskje slippe å bli oppfattet som amerikanernes forlengede arm og dermed slippe å bli utsatt for sjikane og selvmordsbomber, sier den irakiske politioberstløytnanten.

BITTER: Razaq Rashid Abbas, 53 år, har intet hørt fra de amerikanske eller irakiske myndigheter, siden han ble hardt såret ved bombeattentatet 27. oktober.
THOMAS HEINE