Statsministeren trengte ikke lange tenkepausen da Bergens Tidende søndag spurte hvordan han reagerte på oppfordringen fra onsdagsgjesten Ariel Sharon om å bryte forbindelsene med den palestinske lederen.

I GÅR FIKK den israelske statsministeren samme beskjed fra den britiske utenriksministeren Jack Straw, og senere på kvelden av Tony Blair. Og det er all grunn til å regne med at Sharon vil få samme svar fra andre europeiske ledere han nå beskylder for å svekke fredsprosessen ved å opprettholde kontakten med den palestinske lederen.

Egentlig er det helt elementært. Selv om Arafat antakelig er summen av all den ondskap Sharon kan tenke seg, burde Israels statsminister holde seg for god til å komme med slike utspill. For i likhet med Sharon er Arafat en folkevalgt leder. Det dreier seg altså om grunnleggende demokratiske prinsipper.

Noen grunn til å hisse seg opp over den israelske statsministerens lite veloverveide utspill, slik SVs nestleder Henriette Westhrin gjorde i går, er det ikke. Mer alvorlig er det om Sharon, som kanskje den viktigste nøkkelspilleren i fredsprosessen mellom israelere og palestinere, fortsetter sin konfrontasjonspolitikk med trusler om å deportere den palestinske lederen. Det gir ikke akkurat ro til fredsprosessen. Kanskje det hadde vært bedre å overse ham?

FOR DET ER DET Bondevik-regjeringen gjør. Og antakelig de fleste europeiske regjeringer som Sharon er så kritiske til.

Bondevik-regjeringen har ikke hatt en eneste kontakt til Arafat og hans kontor etter at Mahmoud Abbas ble palestinsk statsminister. Det er han som er hovedpersonen i den norsk-palestinske dialogen. Og slik vil det også være fremover.

Dette er et diplomatisk grep som høyst sannsynlig vil bli ført videre om en annen regjering overtar i Norge. Det er en løsning som tilfredsstiller diplomatisk skikk og bruk. Det blir opp til palestinerne selv å løse «problemet Arafat», i første omgang Abbas, som for øvrig hadde et møte med Arafat i går kveld der de to sorterte ut uoverensstemmelsene dem imellom og ble enige en felles linje fremover.

Med den linjen som Bondevik-regjeringen har lagt seg på, er det ellers lite sannsynlig at Arafat vil bli invitert til Norge, slik Westhrin foreslo i går.

STATSMINISTER BONDEVIK sier han i møtet med sin israelske kollega vil oppfordre til at Israel, selv om det blir tilbakeslag, må gjøre sitt ytterste for at «Veikartet» blir realisert. Vi skal ikke så mange år tilbake i tid før det var nærmest utenkelig at en statsminister utgått fra Kristelig Folkeparti kunne komme med en uttalelse som i sin konsekvens støtter opprettelsen av en palestinsk stat. Det er nok å minne om at partiets tidligere leder, Kåre Kristiansen, forlot Nobelkomiteen i protest i 1994, etter at Yasser Arafat ble tildelt Nobels fredspris for sin medvirkning til Oslo-avtalen. I dag er det bare de mest fundamentalistiske av KrF-velgerne som ensidig støtter Israels sak.

«Veikartet» kan vise seg å føre til en varig fredsløsning — om begge parter oppfyller sine forpliktelser. Tidsrammene er stramme, men kanskje det er dette som skal til. Men det er alvorlige skjær i sjøen, også utenfor Israel og Palestina. Dette kan påvirke selve fredsprosessen.

FOR EN DRØY MÅNED SIDEN publiserte den egyptiske ukeavisen al-Sha'b, organ for det egyptiske arbeiderpartiet, en artikkel med et skarpt angrep på det han kaller Sharon-Bush-planen for balkanisering av den arabiske-muslimske verdenen. Forfatteren som er en ledende muslimsk intellektuell, etterlyser mer arabisk støtte til palestinerne. Ifølge ham er det ikke opp til palestinerne alene, på grunn av de muslimske helligdommene som befinner seg i Jerusalem, å finne løsninger.

Han hevder også at sluttløsningen i Midtøsten vil bli at Israel ved Vestens (USAs) hjelp, vil bli fullstendig dominerende der dagens Syria vil ta opp i seg Jordan og Libanon i et Stor-Syria som vil bli et vestlig lydrike i allianse med Stor-Israel.

Var det noen som snakket om varige fredsløsninger?