METTE RISA

Han måtte kjøre hjem alene.

— Jeg visste vel at de ikke kom, men måtte reise ut på flyplassen likevel, sier Ole Kulseth.

Det er stille i leiligheten på Støletorget. Ole Kulseth har ikke hørt fra sin datter siden julaften. Da hadde Kirsti, Shyrin og Ole flyttet fra en bambushytte på stranden i Phuket-området, til et hotell.

— Gudskjelov, tenkte jeg, da jeg så nyhetene om flodbølgen på tv 2. juledag. De bodde ikke lenger i en hytte på stranden, og både Kirsti og Ole er unge, sterke mennesker, og veldig spreke. Jeg regnet med å høre fra dem, men mobilnettet var jo sprengt, så jeg tok det med ro, forteller han.

Men etter hvert som bildene kom inn og han så hvor voldsomt det var, hvor store krefter som var satt i sving, skjønte Kulseth at å bo på hotell ikke var noen forsikring.

— Det er helt uvirkelig.

Alt klart for et nytt liv

I Bergen venter en fremtid fylt av håp og forventninger. Kirsti er yogainstruktør, og skal flytte inn i nye lokaler i Strandgaten og ny bolig er også planlagt. Shyrin går i tredje klasse på Kronstad.

— De skal flytte sammen for godt når de kommer hjem igjen, Kirsti og Ole. Hun har funnet mannen hun vil dele livet sitt med og ...

Stemmen brister, og gråten stopper ordene. Kirsti er gravid, i slutten av juni skal hun og Ole Drægni bli foreldre. Eller skulle blitt foreldre. Kulseth klamrer seg til håpet, han nekter å gi slipp på det.

— Kirsti har alle forutsetninger for et nytt og godt liv. Alt virker så bortkastet.

Telefonen ringer. Det er mange, både slekt og venner, som tar kontakt. Det hjelper å ha noen å dele tankene med.

— Jeg lurte på å reise ned, for å gjøre et eller annet, grave med egne hender, om det var det som skulle til. Men jeg er realistisk nok til å innse at det ikke ville hjelpe, og jeg ville sikkert bare vært en byrde for dem som er profesjonelle.

Vet ikke hvor de var

To uker skulle de tre reise rundt i Thailand, fra sted til sted som ryggsekkturister. Akkurat hvor de var 2. juledag vet ikke Ole Kulseth.

— Kirsti fortalte hvor de var på julaften, men jeg er ikke kjent der, og husker ikke hva det het. Jeg trodde ikke det var så viktig å vite.

Nå håper han noen av dem som kommer hjem til Norge kjenner jentene hans igjen på bildene og kan fortelle hvor de var, og kanskje hva som har skjedd med dem.

— Jeg har et håp, et lite håp, men det er ikke stort nå. Jeg har sjekket sykehuslister på nettet, og vet at venner og familie har gjort det samme. Det har jo vist seg at de ikke har full oversikt på sykehusene, men...

Han puster dypt, prøver å holde tårene tilbake.

— Jeg er vant til å se katastrofer fra andre deler av verden på tv, og har vel sett på med et slags filter. Plutselig angår det en selv. Det er vanskelig å fatte, og av og til tror jeg ikke det er sant.

Han reiser seg for å finne bilder av Kirsti, et som viser henne akkurat slik hun er, et bilde som noen kanskje vil kjenne igjen, så familien kan få vite.

Han ser på et bilde som står på bordet i stuen.

— Der var vi i Brazzaville, Kirsti og søsteren, min andre kone, våre to barn og jeg. Det er vel ti-tolv år siden.

Det blir stille i leiligheten. Vinden uler i skorsteinen og regnet pisker mot vinduet.

— Det var da.

— Nå er det ikke annet å gjøre enn å vente på telefonen. Den ene telefonen. Men jeg håper på et mirakel.