I Bergen sitter hundeglade Maggie Hansen og fortviler over bomtur til Italia for å hente den pjuskete streiferen hun forelsket seg i under et ferieopphold i august i fjor.

Slik hun har for vane når hun er utenlands og treffer på gatehunder ingen andre ville drømme om å falle for.

Men Maggie faller — og hundene for henne. Som alle de 20 hundene, og like mange katter, hun har forelsket seg i i årenes løp.

Sånn var det også med Ludovica. En livlig og ubestemmelig blandingstispe som var tatt hånd om av dyrevernorganisasjonen AVAR i Fiumicino like utenfor Roma, da Maggie dukket opp i hundegården.

— Egentlig var jeg på besøk hos AVAR for å se hvordan kattene deres hadde det. Da jeg fikk øye på den noe merkelige hunden visste jeg at jeg ville jeg være solgt dersom jeg gikk inn til den. Likevel gjorde jeg det. Den hoppet straks opp på meg, ville slikke meg i ansiktet, samtidig som den holdt de andre hundene unna. Der og da bestemte jeg meg for å adoptere den.

Kjemi ved første slikk, altså.

Ikke så enkelt, nei

Etter å ha ordnet med alle formaliteter, som rabiesvaksine og alle nødvendige dokumenter, reiste Maggie til Italia i begynnelsen av februar, for å hente Ludovica.

Men så enkelt skal det ikke alltid være å hente en italiensk hund til Norge, nei.

Og det til tross for at Maggie kan på fingrene hva som kreves av vaksiner og papirer og stempler for å ta firbeinte utlendinger over landegrensene.

— Sjokket kom den dagen jeg offisielt skulle overta hunden, femte februar. Da formularet fra Statens dyrehelsetilsyn skulle underskrives og stemples, nektet den italienske distriktsveterinæren plent. Han påsto at dokumentet fra Norge var foreldet, men hevdet samtidig at det han hadde fylt ut var tilstrekkelig til at jeg ville få hunden med meg inn i Norge.

— Min teori er at han slo seg vrang rett og slett fordi han knapt kunne et ord engelsk og ikke våget å skrive under på noe han ikke forsto, antyder Maggie.

Noenlunde samtidig fikk hun også peiling på at en nødvendig blodprøve var tatt på et så feil tidspunkt, at Ludovica ganske sikkert ville bli avvist av norsk tollvesen.

Samler Euro

— Jeg kunne ikke risikere hundens liv ved å prøve å få den med meg inn i Norge, sier Maggie.

Dermed måtte Ludovica bli i hundegården - der hun muligens lurer på om damen fra Norge noensinne kommer tilbake for å hente henne til en by som heter Bergen.

Og det akter Maggie å gjøre, men vet ikke helt sikkert når hun klarer å skrape sammen mange nok Euro til å ta turen til Roma igjen. Kanskje før påske, håper hun.

Sin forkjærlighet for gatehunder forklarer hun med at hun føler ansvar for dyr som til de grader er utsatt for menneskers luner - og ofte grusomheter.

Nå vil hun bruke tid på å informere både Statens dyrehelsetilsyn og statlige italienske veterinærmyndigheter om saken, slik at hennes erfaring i fremtiden kan forhindre at andre går i samme veterinærfellen som hun gjorde.

Til Bergens Tidende sier seniorrådgiver Arild Pettersen hos fylkesveterinæren i Oslo, at man er kjent med at noen veterinærer i Sør-Europa har svake engelskkunnskaper - og at man av den grunn har laget helseattestformular for hund og katt både på fransk og spansk i tillegg til tysk og engelsk. Italiensk formular finnes imidlertid foreløpig ikke.

Men det haster, Pettersen, det haster!

GODE VENNER: Leonbergeren Terra flyttet fra Tyskland til Maggie Hansen i Bergen i 1998. Snart er en ny firbeint leieboer på vei fra Italia.<p/> BJØRN ERIK LARSEN (foto)