• Et fengsel i Ecuador er det desidert verste stedet jeg har vært. Der finnes 3500 våpen, narkotikaen flyter, og fanger likvideres ukentlig. Jeg kan ikke beskrive det som annet enn helvete på jord.

Det sier Anders Rosland, prest og leder for Kirkens fengselsarbeid. Stiftelsen jobber for et bedre liv for norske fanger, både i Norge og utenlands.

I går skrev BT om Tove Johansen som har sitte syv år i et fengsel i Peru. Hun har sonet under snille forhold sammenliknet med den virkeligheten Rossland beskriver når vi spør hvor det er verst å havne i fengsel i verden.

— Fengselet i Ecuador er bygget for 800 mann, men i øyeblikket soner 3600 fanger der. Rundt 25 vakter er satt til å vokte dem, og de tar seg kun av de ytre murene. På innsiden holder de ulike gruppene ustanselige kriger mot hverandre, sier Rosland, som har besøkt en nordmann nettopp i dette fengselet.

Våger ikke reise dit lenger

Nordmannen må nok leve en stund på minnene om Roslands besøk. Nå er tilstanden så ille at presten vegrer seg for å dra ned dit igjen.

— Men uansett hvor ille det er, pleier det å gå greit på grunn av presteskjorten. Fangene og vokterne har stor respekt for vår rolle, spesielt i Latin-Amerika, sier Rosland.

Han er en av fem prester som bistår norske fanger i utlandet. Målet er å hjelpe mennesker i en svært vanskelig situasjon, uavhengig av hva de har rotet seg opp i.

— Vi ønsker at de skal føle seg verdifulle. Alle er verdifulle. Vi vil være venner som ikke krever noe av dem som sitter i fengsel, forklarer Rosland.

Tove Johansen forteller at hun har hatt besøk av Rosland, og at det varmet. Rosland selv viser bare til taushetsplikten når vi spør om besøket.

Stiftelsen har løpende kontakt med Utenriksdepartementet, som har oversikt over de fleste norske fanger i utlandet. Dessuten jobber prestene selv med å spore opp nordmenn som UD ennå ikke har i sine papirer.

- Russland også ille

— Vi vet en del om hvor det er virkelig ille å sone. Sør-Amerika, Asia og Russland er blant de tøffeste. Jeg har vært i et russisk fengsel der fangene går i gamle, slitte fangedrakter, og vokterne har både schæferhunder og Kalasjnikov. Fengselet ble bygget av Stalin, og minner om en konsentrasjonsleir, forteller presten.

Han understreker at det er psykisk belastende å sone i vestlige, velutviklede land også, men at veldig mange ting er mer krevende i fattigere deler av verden.

Når stiftelsen får vite om nye fanger i utlandet, har de et fast opplegg.

— Først sender vi et brev som inneholder en liten personlig hilsen om at vedkommende ikke er glemt. Vi legger gjerne ved noe lesestoff, Illustrert vitenskap, Tommy og Tigeren og kanskje en avis. Og så spør vi om de ønsker kontakt med oss, forklarer Rosland.

De aller fleste ønsker kontakt og vil også ha besøk av en prest. Når det ikke kommer noe svar, er dette som regel bare tegn på at fangen ikke får posten sin.

Slunken økonomi

— Vi prøver å besøke så mange som mulig, også de som aldri svarer oss, men det er ikke alltid enkelt å organisere dette. Det avhenger blant annet av besøkstillatelser. Det står ofte praktiske hindringer i veien, forklarer Rosland, den mest erfarne av de fem prestene som støtter norske fanger i utlandet.

I tillegg er det også økonomiske begrensninger. Stiftelsen Kirkens fengselsarbeid har årlig til rådighet omkring 400.000 kroner. 150.000 kroner kommer fra kollekt i landets kirker, 150.000 fra faste private givere og 100.000 fra Justisdepartementet.

Dette skal dekke alt arbeid med fanger både i Norge og i utlandet.

Ingen av dem som arbeider for stiftelsen er lønnet. Alle stiller opp frivillig, og det er ikke bare prester som kan bidra.

— Blant annet hadde vi en tidligere innsatt som ledet fengselsgruppene i Oslo, forklarer Rosland.

Men de som reiser ut av landet, er alle prester eller diakoner.

— Vi tror det er lurt at det er noen med streng taushetsplikt som besøker de som er fengslet utenlands. De har ofte et stort behov for å prate, og vi får en del tilståelser som ingen andre får. Det kan være vanskelig å behandle store sannheter, sier presten.