JES RANDRUP NIELSEN

Ikke noe i Yang Ju sin tradisjonelle landeiendom i det frodige bakkelandskapet utenfor Hechuan i Kinas vestlige Chongqing-provins avslører at vi har passert terskelen til det 21. århundre.

Temperaturen ute er nøyaktig den samme som inne i det romslige, grå mursteinshuset med spontak, bygget for 15 år siden. Denne byggeteknikken har vært brukt i denne delen av Kina i flere hundre år. Temperaturen begynner å synke, og Yang Ju kler godt på seg.

Slik tidligere generasjoner har gjort, lever den 42-årige Yang sammen med sin mann av en kvart hektar rød leirjord. Her dyrkes hvete og ris. Mindre enn en times kjøretur fra millionbyen Chongqing står tiden stille ute blant meterhøye bambusbusker og terrassemarker.

De unge er borte

Men på ett punkt skiller nåtidens landsby seg fra tidligere generasjoner: Det åpenbare fraværet av unge i landsbyen. Youliangs befolkning består i dag nesten utelukkende av middelaldrende og eldre mennesker, fordi de unge søker seg vekk.

Dette gjelder også Yang Ju sine to barn, som har forlatt landsbyen til fordel for andre og bedre muligheter i byene.

— Min datter er 20 år og arbeider på en elektronikkfabrikk i Shanghai. Sønnen min, som er 16 år, går i lære som kokk og forsøker å finne en praksisplass i nærheten, konstaterer hun.

— Unge mennesker skal ta utdannelse istedenfor å bli bønder, sier Yang Ju.

Hun forteller at datteren ikke sender penger hjem fra Shanghai, og at hun bare annethvert år reiser den 1500 kilometer lange veien hjem.

For hardt arbeid

Litt lenger nede i veien samles hver dag en gruppe på rundt 20 eldre menn og kvinner hos den lokale kjøpmannen. Der prater de, drikker te og spiller kinesisk domino - majiang. Dels for å komme sammen, dels fordi de ikke har annet å gjøre.

Dai Yongfa presenterer seg som landsbylege. Den eldre mannen sier at nesten alle familier i området har minst ett barn som har flyttet.

— De fleste unge har forlatt området fordi det finnes bedre jobber i byene. Arbeidet på fabrikken her er for hardt, sier Dai.

— Unge mennesker skal skape sin egen karriere. I Kina skal hver enkelt sørge for seg selv, sier han.

Fraflytting er på ingen måte enestående for Hechuan, Chongqing eller Kinas landområder som helhet, hvor 86 millioner eller 60 prosent av de eldre og oftest de minst bemidlede i Kina bor.

I alle deler av Kinas tradisjonelle fattige landområder har den yngre generasjon i stor stil forlatt landsbyer og landbrukslivet, først og fremst for å få et bedre materielt liv ved å jobbe på fabrikker og restauranter i storbyene, der det nå skjer en voldsom utvikling.

Ettbarnspolitikken

Utviklingen har etterlatt generasjonen til Dais og Ju i et sosialt tomrom, som tidligere har vært fylt av barn. Dette skyldes hovedsakelig Kinas ettbarnspolitikk. Men de fleste familiene på landet har mer enn ett barn, fordi de fleste ektepar på landet får lov å forsøke igjen om den førstefødte er en jente. Men det er slutt på de store barneflokkene slik det var tidligere, der barna kunne dele på ansvaret med å ta seg av aldrende foreldre.

Samtidig har Kinas moderniseringsmantra - at man står seg selv nærmest - ført til at dagens eldre verken blir forsørget av barna eller staten. Mens den kinesiske omsorgen for de eldre i byene er obligatorisk, er den så godt som fraværende på landet.

Resultatet er en enorm og stadig voksende oppgave for den kinesiske staten. Ved utgangen av 2005 var minst 144 millioner mennesker (eller 11 prosent av befolkningen) i Kina over 60 år. Dette vil stige til 248 millioner i 2020, og til 437 millioner i 2050.

Stort problem

Denne utviklingen legger stort press på den arbeidende delen av befolkningen. I 1990 var det ti aktivt arbeidende for hver pensjonist. I 2005 var tallet falt til 2.5 arbeidende for hver pensjonist.

Li Bengong, fra Kinas arbeidskommisjon for eldre, uttalte nylig at Kina i øyeblikket ikke kan hamle opp med den voksende eldrebølgen - og at problemet vil bli et av de største de neste tiår.

— Med den stadig større andel av befolkningen som de eldre utgjør, vil presset på pensjoner og helsevesen på landsbygden bli større enn i byene, spesielt i vestlige og fattige regioner, sier Li.

I dag er 175 millioner mennesker med i pensjonsordningen, herav 44 millioner pensjonister. Kommisjonen foreslår utvidede muligheter for å investere pengene i fond og en forbedring av den grunnleggende pensjonsordningen. Men dette er ikke tilstrekkelig for å løse problemet.

Både på grunn av Kinas størrelse, og den kinesiske stats manglende gjennomslagskraft på grasrotnivå, kan det gå mange år før de mange gode intensjonene og konkrete forslag blir realisert. Når alt kommer til alt er det et spørsmål om økonomiske midler.

Håper på barna

Selv om rapporten påstår at staten nå bruker de nødvendige 300-400 milliarder kronene det er snakk om, er det ifølge uavhengige kinesiske kilder tale om et langt mindre beløp. Dette på tross av at eldrebefolkningen i Kina stadig vokser.

I Youliang er Yang Ju sine barn reist hver sin vei i et hurtig urbanisert Kina. Hun har ingen forhåpninger om statlige ytelser, men er sikker på at gamle tradisjoner vil være hennes trygghet i alderdommen.

— De bør komme tilbake for å ta seg av den eldre generasjonen, sier hun om sine barn.

— De kommer nok tilbake.

JYLLANDS-POSTEN/BERGENS TIDENDE

NIELSEN JES RANDRUP