JES RANDRUP NIELSEN

Shanghai

Bergens Tidende har fulgt Ma Haojie og hans kone Ge Qingjie på turen fra fabrikken i Shanghai og til hjemmet i landsbyen Sanhexiang i den fattige Shaanxi-provins.

Det er stille i morgenkulden på malingfabrikken i industrikvartalet 40 km øst for Shanghai. En del av arbeiderne har allerede forlatt fabrikken, for det er kinesisk nyttår, det er ferie og kineserne reiser hjem. I dag er det Ma Haojies tur. Ma og hans kone Ge Qingjie skal bruke de første to dagene av ferien på å reise de mer enn 1500 km med tog og buss til hjemmet i Shaanxi-provinsen i det sentrale Kina. De har ikke sett sine barn på over et år.

Ma Haojie er 36 år, kraftig bygget med betryggende, rolig blikk og et bløtt håndtrykk. Ge Qingjie venter ved fabrikkporten. Hun smiler vennlig og tar oss i hånden.

Fabrikken arrangerer transporten for arbeiderne til togstasjonen. Ma lesser parets koffert og den falske Nike-bagen bak i Ford-pickupen. Han og konen setter seg i baksetet. Etter en halv times kjøring gjennom Shanghais morgenmylder er konen bilsyk og på randen av å kaste opp. Hun sier svært lite og må holde ut ennå en halv time, før vi kommer til stasjonen.

Ma hanker opp bagasjen og skubber sin kone foran seg inn i det proppfulle venterommet. Vi står i kø og presset bakfra øker. Menneskemassen trykker seg videre i korte støt, dirigert av togbetjentenes dommerfløyte. Alle småløper til toget, hvor vi har nummererte plasser, og kaoset fra venterommet fortsetter. Alle har mer bagasje enn toget har bagasjeplass.

Vi finner plassene våre, og får stappet bagasjen på plass. 30 timer ligger foran oss før vi kommer til Weinan i Shaanxi-provinsen. Toget setter seg i bevegelse og furene i Ges ansikt blir dypere.

— Hun blir alltid reisesyk, sier Ma. - Hun vil ikke ha noe å spise når vi reiser.

Underklassen

Det er Kinas underklasse som er med toget - den underklasse som er en del av forklaringen på landets økonomiske fremgang. En underklasse av bønder som lever på eksistensminimum, som den har gjort det i hundrevis år, men som nå flytter til byen - mindre av lyst enn av nød. Selv i landsbyene koster ting penger i dag, og inntekten fra landbruket strekker ikke til: Maiskolber er ikke lenger gangbar valuta.

— Jeg fant arbeid gjennom min kones lillebror. Han var i Shanghai og fortalte at fabrikken jeg nå arbeider i lette etter folk. Så jeg bestemte meg for å reise dit. Det var i desember 2002, forteller Ma.

— Jeg fant en jobb, og etter nyttår ble min kone med meg.

Barna, den gang 7 og 12, ble værende i landsbyen. Mas mor på 60 og hans stefar på 62 er ikke lenger friske nok til å arbeide, men passer de to barna.

— Min datter går i ungdomsskolen, sønnen min går i barneskolen. Det koster mange tusen å ha barna på skolen. Universitetet er mye dyrere, forklarer Ma.

— Jeg ville gjerne arbeide hjemme, men det er ikke arbeide å få, sier Ma. Hans kone tjener litt mindre, men lønnen deres rekker til skolepenger og til underhold av Mas foreldre. Og en mobiltelefon.

Fullt på toget

Det er blitt fredelig på, men det varer bare til første stasjon. Så fylles ganger og toaletter og vaskerom og armlene med flere mennesker og vesker.

Snart er det umulig for både togvertinnen og resten av togpersonalet å komme gjennom med salgsvogner og stråkoster, og de gir opp og stiller seg i stedet i den ene enden av togvognen for å røyke sammen med passasjerene.

Sidemannen vår, fra Henan-provinsen, spør om hvorvidt regjeringen blander seg inn hvis nordmenn og folk i Shaanxi-provinsen vil ha barn.

— Vår regjering bryr seg, sier Ma.

— Det er for mange mennesker. Hjemme i vår landsby kan man få to barn. Vi har to. Vårt første var en datter, så vi kunne få et barn nummer to.

— Selv om jeg hadde muligheten, så ville jeg ikke ha et barn til. I dag er det mer et spørsmål om økonomi, sier Ma.

Mas kone faller endelig i søvn på tross av sin reisesyke. Hun ligger på to seter, og Ma og jeg skifter på å stå. Jeg tar frem to kinesiske blader, som jeg har tatt med fra flyturen til Shanghai. De går togvognen rundt, og blir pent levert tilbake. Bare noen få har eget lesestoff med. Resten kikker ut av vinduet, snakker eller sover.

Ettersom natten går og toget eter seg inn i Henan-provinsen tynnes det ut i passasjermengden.

Og Ma forteller om sitt liv i Shanghai.

— Jeg har vært i Shanghai i to år, men jeg har ikke vært rundt for å se på byen. Det har vi ikke hatt tid til. Fritiden går med til å vaske klær og sove og handle, sier Ma, som sammen med sin kone har leid et rom i industrikvartalet.

— Jeg savner hjemmet mitt, familien min. Jeg sover dårlig om natten, for jeg savner barna og foreldrene mine. Hver natt drømmer jeg at jeg er tilbake i landsbyen, så våkner jeg og er fortsatt i Shanghai, forteller Ma.

Forsinkelse

Toget er fire timer forsinket da det ankommer Weinan. Vi tar bussen nordover, til byen Pucheng. Denne delen av Kina er farget i gulbrune nyanser. Det er halvveis nedrevne hus overalt. Og mange fruktplantasjer og kornmarker. Men i det bleke vinterlyset ser landskapet goldt ut. Selv den mørkegrønne vinterhveten som spirer på markene ser ut til å være belagt med gult støv.

Men landskapet er kultivert, preget av årtusener med landbruk. Mas landsby ligger midt i et område som i Kinas historie svarer til Kongenes dal i Egypt, og som er hjemsted for de verdensberømte terracotta-krigerne. Dem har Ma og Ge bare hørt om.

Vi nærmer oss målet. Selv om Ge har vært reisesyk i 30 timer og stadig lider i stillhet på den to timer lange bussturen, livner hun til da vi kommer til Pucheng. Hun har ikke sett barna sine på nesten et år, og furene er erstattet av små smilerynker. Ma kjøper en walkman med et sett små høyttalere til barna, mens Ge kjøper grønnsaker med hjem. Vi tar en taxi ut av byen, og da vi kommer til huset i landsbyen Sanhexiang, kan ikke Ge holde seg lenger. Hun styrter ut av taxien og banker voldsomt på porten inn til familiens lille hus.

— Mor er kommet hjem, roper hun, og Ma Teng på 9 løper mot henne. Datteren på 14, Ma Qian, står litt og kikker og er for sjenert til å omfavne noen. Mas mor ser glad ut og stefaren insisterer på å snakke historie med den utenlandske gjesten, som slett ikke forstår den lokale dialekten.

Inne bak porten har familien et hus med to tilbygg. Midt på gårdsplassen står en vannkran, som er isolert med vattepper. En mur til venstre avgrenser gården mens tilbygget til høyre består av et soverom med et fjernsyn, en kang - en murt seng med innebygget peis under - og en støpejernskomfyr, som fylles opp med kull. På veggen henger familiens bilder og en prangende kalender fra et motorsykkelverksted. Kjøkkenet har gassflasker, to gassbluss og et lite kjøkkenbord. Det bakerste tilbygget er inndelt i et stort grovkjøkken og to mindre rom. Det er fire meter til loftet. Der sover barna. Ma Qian har tre idol-plakater på veggen. Hun leser lekser ved et skrivebord. Fra gårdsplassen går en trapp opp på taket av det bakerste tilbygget. Her ligger tørkede maiskolber til grisene, som holder til i et lite grisehus på gårdsplassen.

Liten fremgang

Sanhexiang er ikke en del av Kinas økonomiske mirakel. Det er ikke arbeid til alle, og for bøndene er livet og levestandarden ikke så mye bedre enn før.

— Akkurat nå har vi ikke kontanter til å effektivisere gårdsbruket, sier Ma Haojie nesten unnskyldende, mens han viser meg rundt i hønsehuset.

— Det er ikke så effektivt å drive gårdsbruk på denne måten.

Likevel er landsbyen ikke helt uten økonomisk fremgang. Før vi legger oss, tar Ma og jeg et bad i landsbyens badehus. Det ble bygget for fem år siden og et bad koster 7 kroner. Ma har kjøpt såpe og sjampo i den lokale butikken.

Ma sier han håper at kunne arbeide enda noen år, og skrape sammen penger slik at de kan flytte tilbake til landsbyen.

— Jeg ønsker å arbeide noen få år og tjene penger, slik at hvis det skjer noe - hvis min mor blir syk eller hvis det skjer noe uventet, kan vi klare oss. Nå er det vanskelig, for byrden faller på meg. Det er en ingen god følelse ikke å kunne forsørge dem, sier Ma.

— Så mitt mål er å gi mine barn mulighet for å studere, og at mine foreldre ikke skal bekymre seg om alderdommen. Og så vil jeg gjerne kjøpe en liten bil og kjøre taxi, sier Ma.

Men Ma har fått råd til en telefon.

— Den fikk vi installert i desember, sier han tilfreds, og løfter lokket av skoesken, der en knall rød telefon ligger gjemt.

— Hvis jeg savner mine barn eller min mor, kan jeg bare ringe og høre hvordan de har det.

De ser ut til at ha det godt.

— Jeg sov så godt i natt, sier Ma neste morgen og smiler. - Der er ikke noe som er så godt som å sove hjemme i landsbyen.

Jeg forlater Sanhexiang neste formiddag, bak på en motorsykkel som Ma har lånt. Det er 11 dager og 35 timers reisesyke igjen av ferien før Ma Haojie og Ge Qingjie skal ha enda et år på fabrikken. Selv tar jeg fly halvannen time tilbake til Beijing.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende

PÅ MARKEDET: Ma Haojie på markedet hjemme i Sanhexiang, der han handler grønnsaker.
FAMILIEN: Ma Haojie (bak) med familien hjemme i landsbyen. Konen Ge Qingjie står rett foran ham, moren til høre og stefaren bak til venstre. Sønnen Ma Teng (9) og datteren Ma Qian (14) står foran.<br/>Foto: JES RANDRUP NIELSEN