Kinas fire statsoljeselskaper er allerede engasjert i oljevirksomhetens forskjellige faser i atten land på det afrikanske kontinentet. Fra kartlegging, leting og utbygging til produksjon.

Det er Kinas nærmest umettelige behov for energi og andre råvarer som har ført til at Kina planmessig og systematisk har engasjert seg på det afrikanske kontinentet.

Landet har også benyttet bedrifter i afrikanske land til å omgå amerikanske tollbestemmelser i tekstilsektoren. Nye tollregler førte til at denne «ordningen» ble avviklet, noe som førte til kraftig fall i sysselsettingen i tekstilbransjen i det lille landet Lesotho i det sørlige Afrika. Femten tusen arbeidsplasser forsvant så å si over natten.

«Ikke-innblanding»

Dette, og mye mer, går frem av en fersk rapport fra Chr. Michelsens Institutt(CMI), «Kina i Afrika. Betydning for norsk utenriks— og bistandspolitikk».

Rapporten slår fast at den nye kinesiske Afrika-politikken vil ha betydelige konsekvenser for utviklingen av kontinentet. Hensikten med rapporten, som er bestilt av Utenriksdepartementet og NORAD er å gi en oversikt over det kinesiske engasjementet i Afrika og å identifisere og drøfte konsekvenser for norsk utenriks-og bistandspolitikk.

Rapporten peker på at et viktig utenrikspolitisk mål for den nye mer fleksible, differensierte og aktive utenrikspolitikken er å tjene behovene til Kinas økonomiske modernisering og økonomiens utømmelige behov for naturressurser og adgang til eksportmarkeder. Energisikkerhet står frem som en grunnleggende faktor i den kinesiske utenrikspolitikken, og landet har etablert et aktivt oljeprogram.

I dag arbeider Kina for å skaffe seg langsiktige leveringsavtaler med verdens ledende oljeprodusenter, delta i konsesjoner og med kapitaldeltakelse i energiselskaper.

Et resultat av dette er at Kina anerkjenner USAs dominans, men forsøker å begrense denne gjennom FN og andre internasjonale organisasjoner. Landet bruker i dette sine ressurser til å etablere stabile forbindelser med andre land og regioner.

Et virkemiddel er å fremstille seg selv som en attraktiv partner for utviklingslandene og understreker sterkt behovet for samarbeid sør-sør. Kina bygger i dette på sin tradisjonelle 3. verden-ideologi og langsiktige politiske forbindelser. Landet forsøker nå å bli en attraktiv handelspartner, investor, teknologileverandør, kredittgiver og tilbyr assistanse til utvikling bygget på det kinesiske prinsipp om «ikke-innblanding» i et lands indre saker.

Dominerende plass

Afrika har allerede fått en dominerende plass i kinesisk utenrikspolitikk.

En rapport fra januar i år har en liste med 30 forskjellige initiativer innenfor politikk, økonomi, undervisning, vitenskap, kultur, helse og sosiale spørsmål. Også fred og sikkerhet er tatt med. Samtidig legges det ikke skjul på at målet er å sikre adgang til afrikanske råvarer og varer.

Allerede i 2000 tok Kina initiativ til et permanent samarbeidsforum mellom Kina og Afrika. Dette er i dag den viktigste redskapen for dialog og samarbeid.

Oljediplomatiet

Det er oljediplomatiet som har vært, og vil være mest synlig. Kontinentet er allerede Kinas nest viktigste oljekilde, Kina hentet i første halvår i år nesten en tredel av sin råolje herfra.

Angola er blitt den viktigste enkeltleverandøren, foran Saudi-Arabia og Iran. Fortsatt er Persiabukta den viktigste regionen, men allerede i dag står Angola alene for over halvparten av den kinesiske råolje-importen fra Afrika.

De andre landene i Afrika som leverer til Kina er til nå Ekvatorial Guinea, republikken Kongo, Libya og Sudan. Kina har imidlertid engasjert seg stort sett i hele det afrikanske «oljebeltet», og det kan ventes betydelige økninger i årene fremover.

Mens Kina i hovedsak kjøper råolje, mineraler og tømmer fra de afrikanske landene, er det i hovedsak billige ferdigvarer og forbruksvarer som eksporteres fra Kina til Afrika.

Utfordringer

— Den aktive Afrika-politikken til Kina fører med seg utfordringer for Norge, både i forhold til våre samarbeidsland i Afrika og i forhold til Kina.

Det sier rapportens hovedredaktør, seniorforsker Elling Tjønneland ved CMI.

— Norge er en liten aktør i internasjonal politikk, og vi har begrenset innflytelse på kinesisk utenrikspolitikk. Men det gjelder å følge godt med, og å engasjere seg. Ikke minst der vi ser negative sider ved det kinesiske engasjementet. Vi som har arbeidet med rapporten, er enig om at Norge kan være den lille forskjellen. Vi kan bidra til å styrke afrikanske lands muligheter til å nyte godt av det kinesiske engasjementet, sier Tjønneland.

Han peker på at det kinesiske engasjementet i Afrika først og fremst er styrt ut fra økonomiske interesser. Det betyr at man vil ha tilgang til mest mulig råvarer, enten det nå dreier seg om olje, mineraler, tømmer eller fisk.

— Kineserne stiller ingen betingelser, verken om godt styresett, menneskerettigheter eller likestilling. Dette ser de som innblanding i et lands indre anliggende. Kanskje ligger det heller oppfordringer om «pump mer olje», «hogg mer tømmer», «fisk mer». Jeg tror at Norge kan spille en rolle i å få afrikanske land til å legge vekt på en god ressursutnyttelse, slik vi blant annet har gjort selv i oljesektoren. Det er et eksempel til etterfølgelse, sier CMI-forskeren.

Rapporten anbefaler blant annet at Norge skaffer seg god oversikt over hva Kina foretar seg i afrikanske land, slik at man bidrar til å bygge kompetanse og stimulerer offentlig debatt. Dette kan f eks skje ved å støtte lokale forskningsmiljø, NGO'er og medier.