Her ute står tiden stille. Akkurat på denne flekken var det Nils Berge fra Nesbyen i fjerne og lutfattige Norge kom for 144 år siden. Han kjøpte gården for seks dollar og 25 cent pr. acre (= fire mål). Skrapte noen furer i jorden og kalte det et homestead. Dro til Wisconsin og jobbet i skogen de to første vintrene for å tjene nok penger. Det var et slit.

Husene står der fremdeles, redskapsskuret, låven. Men mest til pynt. Åkrene er fulle av mais, men det er ikke tipp-tippoldebarnet til gamle Nils som driver dem lenger. James Berge orket ikke mer.

Og det er litt av et paradoks, siden delstaten som omgir det lille homesteadet i Kensett er USAs aller viktigste kornkammer. Iowa er full av gull, men det blir bare småpenger igjen her på prærien.

– Pengene? Nei, de forsvinner til Chicago, St Louis. Alle andre steder enn her, sier James.

I 1970 hadde USA mer enn tre millioner farmer. Hver farm var i gjennomsnitt 800 mål.

I 2005 hadde antallet gårder falt med 30 prosent. Mens gjennomsnittsstørrelsen for hver gård varøkttil 1800 mål.

Amerikansk landbruk og matproduksjon har med andre ord blitt hyper-produktiv, der enorme selskaper har overtatt for lokal og tradisjonsrik farming.

Resultatet er overproduksjon og fallende priser i en endeløs sirkel. Mellom 1994 og 2005 falt prisen bøndene får på de mest omsatte handelsvarene mais, bomull, soya, ris og hvete med hele 40 prosent her i «God's Own Country».

Det er et av de bratteste prisfall for Iowa-bøndene i historien.

Ikke nok med det. I 2004 kom det store vendepunktet. Det året importerte USA mer mat enn de eksporterte. Temmelig ydmykende for en nasjon som er svært opptatt av matsikkerhet. Og mer glupsk enn noensinne.

James Berge har fått besøk. Det er Richard Holsted fra nabogården som er her. Hans slekt kommer også fra Norge, fra Trøndelag. De sitter i sofaen i den gamle stuen og snakker om alt som har skjedd, om farming som et kall, en av Vestens mest ærefulle jobber. En jobb der er vanskelig å gjøre nå.

Mr. Holsted syns det er et utrolig paradoks.

– De samme årsakene som fikk våre forfedre til å komme hit, kan kanskje drive oss tilbake dit de kom fra.

Richard syns det begynner å ligne på 30-årene. Depresjonen som nesten tok knekken på alle gårdene i Iowa.

– Jeg har overlevd fordi min kone har hatt en jobb inne i byen. Mine barn har gode jobber, og jeg er glad for at de har klart seg så bra, sier Richard, og blir enda mer alvorlig.

– Vi mistet vårt første barn, you see. Det var en gutt, og folk sa til meg at det var synd du ikke fikk en gutt som kunne ta over og snu alt til det bedre. Men jeg så dem inn i øyet og sa til dem, så ærlig som jeg kunne: Hvis jeg fikk en sønn, ville jeg gjort alt unntatt å myrde ham for å holde ham unna farming, sier han, med rungende røst.

– Og det er en helvetes ting å måtte si, men det var sant. Det var virkelig sant.

De to gamle farmerne er svært bevisste på hva som har snudd Iowa på hodet på mindre enn ti år. Enorme industriselskaper fra andre delstater har marsjert inn i Midt-Vesten med liberal lovgivning i seilene, og skaffet seg monopol på såkorn-produksjon. Det betyr at de i realiteten kontrollerer prisene på landbruksproduksjonen i hele Iowa.

I dag er om lag 90 prosent av soyabønnene og 70 prosent av maisen som dyrkes her genmodifisert og levert fra digre kjemikalieselskaper som Monsanto, Dow og DuPont. Farmerne kjøper såkorn og ugressmiddel fra dem hvert år, og leverer det meste av avlingen til den blomstrende etanolindustrien eller som fôr til kyr i helt andre deler av landet.

– Det betyr at alt du har lært av dine forfedre og din egen far om hvordan du skal drive jorden på forsvarlig måte er borte. I dag kan hvilken som helst idiot drive med dette. All kunnskapen du har er null verd, de kan hyre inn akkurat hvem de vil til å drive farming. Og dersom alle kan gjøre det, er det ikke mer jobb for oss, sier Berge.

Det gikk så trått at James gav opp. I 1986 var gjelden så stor og inntekten så minimal at han i realiteten var konkurs. Et par dager i uken jobber han noen dager oppe i Minnesota, og han leier seg selv og maskinene sine ut under mais-innhøstingen. Han forteller at han lever for om lag 2100 kroner i måneden.

– Jeg var glad i min far, og jeg tror ikke han ville skade meg på noen måte. Men jeg tror ikke han ville at jeg skulle drive gård. Han ville heller at jeg skulle tjene penger. Hehe...

Les også:

Byrkjelo, Sogn og Fjordane:

På Byrkjelo gir Ola Bergheim opp driften på slektsgården.

Thatikonda, India:

Tobarnsmoren sitter foran skuret av sekkestrie og frynsete presenning. En bøffel og fire mål åker er familiens jordiske gods. Tørken har vart i syv år.

MIMRESTUND I SOFAEN: Richard Holsted er på besøk hos nabo James Berge. De mimrer om gamle dager, da det fremdeles var mulig å være farmer i Iowa. - Den gang var det noe ærefullt, det var noe som gikk i blodet ditt. I dag er bøndene her blitt slaver ,sier James Berge. Richard Holsted grøsser.
Marita Aarekol
HUSET PÅ PRÆRIEN: Hit kom Nils Berge fra Nesbyen i 1864, satte homestead og begynte som bonde. I dag er småbruket nedlagt.
Marita Aarekol