PER NYHOLM

Det er bare noen få år siden hun var Serbernes Keiserinne.

På slagmarken i det nordvestlige Bosnia — etter at muslimene var blitt myrdet eller fordrevet - omfavnet hun bloddådens kommandant, Zeljko Raznjatovic alias Arkan, som siden skulle bli skutt i Beograd. Hun ga ham de tradisjonelle tre kyss. Og han utropte henne til carica - keiserinne.

Slik er det på Balkan. Underholdningen er i en klasse for seg. Selv massemord settes i scene med henblikk på å oppnå den best mulige teatralske effekt.

Biljana Plavsic (70), tidligere biologiprofessor ved universitet i Sarajevo, valgte å melde seg selv i Haag før hun ble tatt, og dermed unngå ydmykelsen. Hun er nemlig en verdig dame. Bortsett fra når hun i en blodrus omfavner en massemorder. Da kan det være så som så med verdigheten. Eller når hun midt under krigen begrunner massakren i Bijeljina med at serberne har bruk for plass, mens muslimene er vant til å bo oppå hverandre.

Er hun krigsforbryter? Dette spørsmål skal domstolen nå ta stilling til. At hun politisk sett er en av de hovedansvarlige for den katastrofen som i begynnelsen av nittiårene rullet over Bosnia og kostet 200.000 mennesker livet, er hevet over enhver tvil.

Hun var serberføreren Radovan Karadzics veltalende nestkommanderende og overtok villig hans såkalte presidentpost da Karadzic ble tvunget vekk etter Dayton-freden i 1995. Etterpå gikk han under jorden med sin livvakt i det ville grenselandet mellom Bosnia og Montenegro. Her skjuler han seg ennå - på flukt for NATOs og FNs lange arm.

Vet Biljana - som serberne kaller henne - hvor han er? Kanskje, men neppe. Etter Karadzics avgang kom det til et brudd mellom ham og hans politiske guddatter. Karadzic mente han fortsatt skulle styre gjennom Plavsic. Den nye presidenten slo seg ned i det mer liberale Banja Luka i Nord-Bosnia og ga seg til å samarbeide med amerikanerne og andre NATO-partnere i strid med Karadzic og hans jerngarde.

Det ga henne ry som en moderat og fornuftig dame, noe som virket grotesk i sett på bakgrunn av hennes oppførsel til nå, som var så steil at Balkans øverste krigsherre, Slobodan Milosevic, skal ha foreslått at hun ble sperret inne.

I en av sine beryktede - men langt fra uvanlige – utsagn erklærte hun: «Vi er 12 millioner serbere. Om så seks millioner skal dø på slagmarken, vil det være seks millioner igjen som kan nyte seierens frukter».

Den seieren som Milosevic, Karadzic og Plavsic omsider skjenket de bosniske serbere, var Republika Srpska, som dekker nesten halvparten av Bosnia og er så ødelagt av krig og korrupsjon at det er fattigere enn Albania og på linje med Moldavia.

På slutten av 90-årene var løpet kjørt for Plavsic. Hennes såkalt moderate linje endte i intet. De bosniske serberne ville ikke vite av den. Hun var blitt ekskludert av det styrende Serbisk Demokratiske Parti, som hun hadde vært med på å grunnlegge i 1990. Hennes nye parti ville ikke vokse. I desember la hun ned sitt mandat i det bosnisk serbiske parlament.

I omstendighetene vedrørende Plavsics ankomst til Haag ligger det en mistanke om at hun skal opptre som informant i bakgrunnen. Hun har stadig sine venner i NATO-apparatet, og av ytre er hun den mest presentable av de forferdelige figurer som bidro til det sosialistiske Jugoslavias undergang for deretter å svinge seg til værs på dets ruiner.

Mistanken går ut på at det er inngått en avtale mellom henne og Carla del Ponte, Haag-domstolens sjefanklager, i den hensikt å hjelpe domstolen med å komme videre med at knekke de som allerede er buret inne og de som følger. I Haag har man travelt med å dementere slike rykter.

Skal Biljana Plavsic også delta i jakten på Milosevic? Det kan ikke utelukkes. Mellom kommunisten Milosevic og den borgerlig oppdratte Plavsic eksisterer et hjertelig fiendskap. Mira Markovic omtalte en gang sin professorkollega som den kvinnelige Mengele.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende