ERIK THOMLE

NIELS HOUGAARD (foto)

Men ved den sørligste byen, Tyr, ble de i timevis fanget på en smal grusvei i et kaotisk inferno av steikende sol, støv, gråtende barn, tutende bilhorn og panisk frykt for at Israel skulle begynne å bombe dem.

Jyllandspostens utsendte fulgte bilkøene inn mot Tyr i går, men kom i løpet av tre timer kun halvveis gjennom en strekning på 15 kilometer.

De fleste hadde satset på at Israel holder sitt løfte, men ingen i køen har tillit til fienden i sør. «Tenk på Qana», sier en ung mann.

Konvoier

Da bombepausen ble kjent mandag morgen begynte konvoier fra landsby etter landsby å kjøre mot Tyr. Men fra nord kom det hele tiden biler mot Tyr. De gjorde det umulig å snu, og libanesiske militære sperret veien fremover.

Så begynner ryktene. Et militært kjøretøy fra den libanesiske hæren er blitt rammet fra et israelsk fly.

Senere får vi høre at en libanesisk soldat er drept av et missil ved en bro ved Qasmiye et par kilometer fra forgreningen i veien.

Det er ingen annen vei mot sør eller nord. De aller fleste som skal vekk fra landsbyene langs grensen må søke inn gjennom Tyr. Israel har i tre uker med angrep blokkert alle asfalterte veier, og uendelige rekker av biler siger langsomt i begge retninger på en vei som er best egnet til eselkjerrer og hester.

Ti-tolv i bilen

På veien nordover er bilene fylt med familier på åtte, ti eller tolv. Små barn gråter, gamle hoster i støvet, kvinner trøster sine barn, stirrer tomt ut i luften eller leser i Koranen. Mennene forbanner de israelske bombeflyene. Mange har mistet familiemedlemmer i de sundskutte husene i fjellandsbyene, forteller de.

Motsatt vei snegler like uendelige rekker med biler seg, med en enkelt mann ved rattet og høyst en passasjer. De skal opp i fjellbyene for å redde sine familier eller eiendeler fra forlatte eiendommer. Det hele koker sammen på grusveien nord for Tyr.

I en sving så smal at to biler ikke kan passere går køen igjen i stå. De fleste på flukt kjører Mercedes, Volvo eller BMW, særlig modeller fra før 1985, og mange kjører fortsatt med det tyske D som nasjonalitetsmerke i tillegg til libanesisk nummerskilt.

– Krig mot sivile

Lege Abdu Aziz Mhanna kommer ut av en ny Mercedes, for å fortelle om sin landsby, Ibul El Bottom.

– Israelerne ødela ti hus i byen, og det ligger fortsatt døde i ruinene. Vi kunne ikke få dem ut, for vi har sittet i kjellerne hele tiden. I tre uker har israelerne angrepet, sier han og gjentar det vi hører om og om igjen: «Det er kun sivile i området. Vi har aldri sett en Hizbollah-mann i Ibul El Bottom. Israel fører krig mot sivile – ikke mot Hizbollah.

Så blir det en liten bevegelse, og alle springer inn i bilene. Men kjøreturen blir kun fire-fem meter. Så går alt i stå. Men det var nok til å virvle opp skyer av støv.

En gammel minibuss har samlet omkring 25 gamle menn og kvinner, men kan nesten ikke komme rundt i svingene og forsinker køen, når det endelig skjer noe. I andre minibusser sitter passasjerene lagvis. De voksne nederst, barna øverst med hodet bøyd mot taket. Nå skal de bare vekk.

Så ramler en liten lastebil med to kyr bundet på lasteplanet forbi mot nord. Sjåføren forteller at det fortsatt er flere timer inn til Tyr, seks-syv kilometer fremme. Da gir vi opp.

Sover under åpen himmel

Turen går like langsomt mot nord. Men på den andre siden av flaskehalsen går det fort. 100-140 kilometer i timen kjører de gamle fullt lessete Mercedesene, men bare opp til Saida, som regnes for sikkert område.

Byen med 80.000 innbyggere har allerede tatt imot like mange flyktninger, og alle skoler er fylt opp. De nye flyktningene må videre.

Motorveien mot nord er sperret av broer som er skutt i stykker, og andre asfaltveier er forvandlet til bombekrater. Tilbake er kun den svingete veien opp gjennom fjellene, og derfra videre mot Beirut.

Heller ikke der kan skolen romme flere, og flyktningene sover under åpen himmel i parker. Først i Tripoli i nord kan de fordrevne få tak over hodet, hvis de ikke får husly hos familie og venner.

Hougaard Niels