Vel ble han rammet av det som ble karakterisert som et lettere slag for tre uker siden. Og selv om det etter hvert lekket ut opplysninger som pekte mot at helsen langt fra var så god, tok de fleste det for gitt at statsministeren skulle være i sentrum av den politiske manesjen og lede sitt nye parti, Kadima, til en overbevisende seier i valget 28. mars.

En partidannelse og et nyvalg han selv hadde regissert.

DET INNTRYKKET som nå forsøkes skapt er at det er «business as usual», at det er skapt en politisk borgfred som i alle fall skal vare frem til valgdagen.

Benjamin Netanyahu har besluttet at Likuds regjeringsmedlemmer skal fortsette i regjeringen, alle forsikrer sin støtte til fungerende statsminister Ehud Olmert, mange mener at 60-åringen er den rette til å overta som Kadima-partiets leder, og meningsmålinger forteller at Kadima-partiet vil vinne en nesten like stor seier i valget — som beregninger, basert på meningsmålinger, hadde gitt for Sharon - om partiet stiller med Shimon Peres som statsministerkandidat. Og militære ledere har lovet Olmert samme lojalitet som de har vist Sharon.

Og da skulle vel alt være greit? Eller?

Det er ikke til å komme forbi at det er mange som har betenkeligheter. Og det stilles mange spørsmål.

Om mulige etterfølgere har i seg samme pragmatisme, samme visjoner og samme viljestyrke som Ariel Sharon.

Noen av spørsmålene vil vi aldri få svar på - uansett om Sharon vender tilbake til sitt politikervirke eller ikke. Noen vil antakelig bli besvart den dagen det er klart hva som blir Sharons skjebne.

Nå skal han holdes i koma i 72 timer, det er tynne, men oppmuntrende bulletiner fra sykehuset - «han reagerer på stimuli» - men heller ikke mer.

DET VAR VISJONEN om en stabil jødisk stat, bak sikre grenser, som førte til at den 77 år gamle Ariel Sharon (bildet), i november i fjor brøt med partiet han var med å grunnlegge, Likud.

Han må ha sett at det i den politiske konstellasjon i Israel med Arbeiderpartiet og Likud som dominerende partier, men der begge ble slitt mellom særinteressepartier, både religiøst og etnisk, var det umulig å skape det vi får kalle en effektiv fredspolitikk.

Tilbaketrekningen fra Gaza og tre nybyggingsområder på Vestbredden er en nøkkel i dette. Ikke fordi det var ment som en fredsføler til palestinerne, dette var ikke resultat av forhandlinger, men av visjonen om en løsning som førte frem den jødiske staten Israel bak sikre grenser. Derfor måtte Israel beholde sine gammeltestamentlige områder på Vestbredden, derfor måtte Jerusalem være udelelig og derfor måtte palestinerne holdes skilt bak inngjerdinger som øyer i et israelsk område.

Det lå nemlig under planen om den israelske utmarsjen fra Gaza.

«Forræderi», sa mange i Likud, blant dem Benjamin Netanyahu som nå er valgt som partiformann igjen. Og det var enda flere som tenkte det.

Sluttresultatet kjenner vi - Ariel Sharon tok krigerhjelmen og gikk. Og skapte et sentrum-venstreparti som har fått en umiddelbar oppslutning hos israelere leie av krig og frykt.

ARIEL SHARON var ikke blitt noen myk mann på sine eldre dager. Han ser ikke på palestinerne som troverdige forhandlingspartnere.

Det kom klarest til uttrykk da han isolerte Yasser Arafat i Ramallah - til tross for knallhard kritikk fra verdenssamfunnet.

For å nå sitt mål om det sikre Israel, utmanøvrerte og omringet han sine motstandere i israelsk politikk nærmest med den militære presisjon som gjorde ham kjent som militær. Og han var underveis til å skape en del realiteter «på bakken» som det for hans del ville være umulig å forhandle seg bort fra.

Nå er spørsmålet om Ehud Olmert er i stand til å fylle Ariel Sharons store sko.