• Oh, my gosh, look at that. AP-fotograf Richard Drew hører politimannen rope. Han ser opp mot nordre tårn på World Trade Center. Det kommer mennesker ut gjennom vinduene - mer enn 80 etasjer oppe. Så begynner de å falle. Drew fotograferer.

Drew jobbet med å fotografere motebilder om morgenen 11. september i fjor. Plutselig fikk en CNN-fotograf på samme jobb beskjed om en eksplosjon i World Trade Center. Drew reagerte nokså likegyldig: Jaja, dette har vi hørt før. Etter bombeangrepet på WTC i 1993, har mediefolk i New York blitt vant til tips om nye eksplosjoner.

Men dette var annerledes. Et fly hadde truffet bygningen. Motefotograferingen fikk en brå slutt.

Klamret seg til bygningen

Drew kom etter hvert i en posisjon slik at han ble stående og fotografere de desperate menneskene som falt eller hoppet i døden fra 300 meters høyde. Han fulgte spesielt nøye med en mann i hvit skjorte som klamret seg fast til utsiden av tårnet mens andre falt ned forbi ham. Så kom et voldsomt bulder og Drew så at det søndre tårnet raste sammen. Drew fikk tatt noen bilder av det før han ble trukket vekk av redningsmannskap. Snart var alle i nærheten innhyllet i støv— og røykskyen fra tårnet som hadde kollapset.

Drew fikk skaffet seg en gassmaske og fotograferte videre. Fortvilte mennesker, dekket av støv og aske, mennesker som løp vekk i panikk. Døde som lå på gaten. Redningsmenn som arbeidet som gale.

Hoppe eller dø i brannen?

Men det var bildene av dem som faller fra tårnet som skapte debatt. Var de for sterke? Var dette bilder folk burde skånes for? Eller var det bilder som på en fortettet måte viste at terroraksjonen ikke bare handlet om fly og skyskrapere, men om mennesker? Desperate mennesker som måtte velge mellom å hoppe fra 300 meters høyde til den visse død, eller brenne til døde på kontoret.

Virkeligheten kan av og til bli for sterk. Noen bilder er så groteske at de skremmer og vekker avsky mer enn forteller en historie. Denne grensen er ikke lett å trekke opp.

Blant annet er geografisk avstand avgjørende. BT fikk ikke reaksjoner fra lesere da vi trykket et av Drews bilder. Men hadde Rådhuset i Bergen stått i brann og mennesker hadde hoppet i døden fra de høyeste etasjene, ville situasjonen ha vært annerledes. Jo nærere tragedien er, jo mer forsiktig må avisene være.

Naken beskrivelse

Slik også med Richard Drew. Reaksjonene på Manhattan og i New York var de klassiske: Dette vil vi slippe å ha på frokostbordet! Dette er for virkelig.

Etter som året har gått, er Drews bilder blitt stående igjen som noe av det vi husker best. Historien vil vise. Kanskje vil disse bildene bli klassikere innen pressefotografiet.

Fordi de sammenfatter det ufattelige. I ett enkelt bilde. Fordi de handler om mennesker. Mennesker som oss alle. De hadde gått til jobben om morgenen - som mange av oss gjør. Men akkurat denne dagen var de på feil sted til feil tid. Noen bilder er så groteske at de skremmer og vekker avsky mer enn forteller en historie.