JAKOB RUBIN

Få ting er vel verre å se på enn barn med lidelser.

I Bagdad heter en bydel Saddam City, og i den står Iraks nød frem med skrikende tydelighet. Som alltid går den hardest ut over barn.

Kombinasjonen av en brutal diktator og en global handelsembargo med kyniske konsekvenser har brakt helsetilstanden i den irakiske befolkning ned til et nivå på linje med afrikanske land sør for Sahara.

Kun sjiamuslimer

Saddam City er Bagdads fattigkvarter og huser en tredjedel av byens sju-åtte millioner mennesker. Illeluktende avfallsbunkere hoper seg opp langs veikantene. Støv fyller luften og murbrokker ligger i hauger overalt.

Et menneskemylder og sotende, dyttende biler skaper kaos. Alle er tvunget ut på gaten for å søke dagens overlevelse.

I Saddam City ligger også Ibn Baladi, et sykehus for barn, spedbarn og gravide og fødende kvinner. Alle kategorier, som det er rikelig av i Irak. Bergens Tidendes trofaste tolk, som vi kaller Basit, opplyser at det er unormalt med færre enn seks barn i en familie.

Ofte lever 15-20 mennesker i samme rom. En blanding av flere generasjoner og voksne brødre og søstre og deres nye familier. Saddam City huser kun sjiamuslimer, forklarer Basit.

Tøff omvisning

Med en befolkningsandel på omkring 80 prosent utgjør sjiamuslimene det absolutte flertall i Irak. Deres problem er blant mye annet at landet regjeres av sunnimuslimen Saddam Hussein og hans venner.

Ibn Baladi-sykehusets sjeflege Ali Hassan Al Jamali har lovet å gi en omvisning, som han garanterer blir tøff. Under armen holder han et album. Det inneholder bilder av hans pasienter, av spedbarn som er rammet av ganske spesielle tragedier.

— Siden første Golfkrig har vi opplevd en kraftig vekst i antallet deformiteter av alle slag, samt infeksjonssykdommer med dødelig utfall, sier Ali Hassan Al Jamali.

I bakgrunnen høres skrikende barn. Et mylder av svartkledde kvinner med småbarn i favnen beveger seg ut og inn gjennom inngangen - som alltid er prydet av et portrett av den stormannsgale, allfaderlig utseende Saddam Hussein. Eller «Onkel Saddam», som han kalles i daglig tale.

— En av hovedårsakene er en økt radioaktivitet i luften og i drikkevannet. Ikke i hele landet, men noen steder, sier legen.

Radioaktiviteten medfører altfor tidlig fødte barn og ofte barn med fryktelige deformiteter. De deformerte dør som oftest etter to-tre dager.

Iraks myndigheter påstår at radioaktiviteten stammer fra de mange antitank-skytsene som de amerikanske soldatene avfyrte under første Golfkrig. Nettopp raketter som brukes mot stridsvogner, inneholder det særskilt tunge metallet uran, som er velegnet til å bryte stridsvognenes kraftige armering.

Amerikanerne benekter at den type uran som benyttes til denne ammunisjonen, er radioaktiv. Den er nettopp laget av utarmet uran, hvilket betyr at den radioaktive utstrålingen er eliminert.

Det er vanskelig å tro på for Ibn Baladis sjeflege.

Et redselsarkiv

— I begynnelsen trodde vi at deformitetene etter radioaktiv stråling kun fantes i spesielle områder av landet. Men våre undersøkelser viser at situasjonen er maken over hele Irak, sier doktor Al Jamali.

— Det kommer et eller annet sted fra.

Han åpner albumet sitt. Et redselsarkiv. Deformerte spedbarn med halve hoder, innvollene utenfor kroppen eller byller og blærer overalt på den sarte barnehuden.

Dr. Al Jamalis blikk er uten særlig liv. Øynene er alvorlige. Som seriøs lege nekter han å besvare detaljerte spørsmål om situasjonen på andre sykehus eller i andre deler av landet. Han kjenner bare sitt eget sykehus, og der er forholdene katastrofale.

— Våre problemer har mange årsaker. De gravide kvinnene får for dårlig og ensformig kost. Det er mange premature fødsler på grunn av psykiske problemer, stress, frykt. Mange av de nyfødte lider også av sykdommer som vi ikke har medisiner til å behandle, og derfor kan de ikke oppta føde, sier han.

Andre problemer er den dårlige forsyningen av rent vann i områder som Saddam City. På grunn av sanksjonene dør man nå av sykdommer i Irak som det med moderne medisin er lett å bekjempe.

— Den medisinen har vi ikke lenger, sier han.

Bak Al Jamali står en håndfull kraftige sykepleiersker med hvite slør. De er klar til å forestå omvisningen og viser oss inn til et avsnitt med mødre med deformerte barn.

«Kan hun reddes?»

I det første rommet sitter 28-årige Eptisam på en sengekant med sin datter i et lyserødt sjal. Eptisam betyr smil på arabisk, men det er det siste man må forvente å se fra henne. Fatima på åtte måneder veier bare godt ett kilo.

Piken er hjerneskadet. Hun er mindre enn en dukke og kikker apatisk på sin mor med åpen munn. Hun kan ikke ta til seg føde, og blir bare mindre og mindre.

— Kan hun reddes i Vesten? spør Eptisam tolken. Tårene renner nedover kinnene hennes.

— Jeg vet ikke det. Jeg er ikke lege, sier jeg med en klump i halsen.