TOR TOLSTRUP

Først en gang omkring 2009 åpner en av Øst-Asias største olje— og naturgassfelt offisielt. Man kan nemlig ikke finne ut om navneskiltet skal være kinesisk eller japansk. Det skal den internasjonale havrettskommisjon avgjøre. Slikt tar tid, og når kundene er tørste, er det vanskelig å vente.

Derfor har både Kina og Japan stengt bakdøren og er godt i gang med å ta for seg av de våte varer. Det har utløst en av den senere tids mest intense diplomatiske kriser mellom Asias to stormakter. For begge mener å ha retten til det enorme området under Det østkinesiske hav, hvor råvarene de begge har bruk for ligger.

Japan er et råvarefattig land og er sterkt avhengig av den energien som importeres hovedsakelig fra Midtøsten, en import som Japan av mange grunner gjerne vil ha begrenset.

Kinas økonomiske eksplosjon har utløst et formidabelt energiforbruk, som også krever stigende selvforsyning. For Kina og Japan er i samme båt. Etterspørselen av olje og naturgass er nå så stor at leverandørene kan fastsette den prisen de ønsker. Og gjør det.

Begge er, som Asias øvrige land, ytterst oppmerksomme på de muligheter for utvinning av energi som ligger innenfor deres egne områder. Problemet er bare at det langt fra er avklart hvordan disse områdene skal avgrenses.

Det var derfor man i 1994 i den internasjonale havrettsloven fikk fastsatt regler som kunne løse problemet. Men det er ennå gråsoner i avgrensningsproblematikken, spesielt i det området som Kina og Japan nå strides om. Begge har fastlagt sine egen grensedragninger.

Det handler om energi som er verdt milliarder av dollar. Allerede i 2003 laget Kina kontrakter med kinesiske og internasjonale selskaper om utvinning av naturgass i de omstridte områdene. Kina har allerede konstruert boreplattformer og kan trolig allerede neste år begynne å pumpe opp naturgassen.

Japan har svart med å meddele at japanske firmaer vil få tillatelse til utvinning og ved å utlyse konsesjonsrunde. Dette har resultert i en diplomatisk krise, som kommer på et særdeles uheldig tidspunkt. Kina og Japan var allerede i tottene på hverandre på grunn av et spørsmål som i årtier har tært på forholdet: De japanske historiebøkers beskrivelse av Japans rolle i Den kinesisk-japanske krig og annen verdenskrig, spesielt det som skjedde i Nanjing-massakren.

Kina har som Korea og en rekke andre asiatiske land stadig sterke aversjoner mot Japan. Landets atferd kan, selv seks årtier etter annen verdenskrig, utløse særdeles sterke og følelsesladete reaksjoner.

Så da Japan nylig, gjennom det sensursystemet som styrer skolebøkene, ga tillatelse til blant annet en meget nasjonalistisk, ny historiebok, gikk det galt. I boken er det kun et titall av de 236 sidene som omtaler årene 1920-45, da Japans ekspansjonstrang var på sitt høyeste, og det fremgår at Japans militarisme hadde til formål å befri Asia fra vestlig kolonialisme.

Det er de t ikke noe ny t t i. Slik har japanske historiebøker vært siden krigen. De omtaler ikke at opp mot 200.000 asiatiske kvinner var sex-slaver i frontbordeller, at opp mot 800.000 asiatiske menn var tvangsarbeidere i kullgruver og havner. Og fortolkningen av Nanjing-massakren er Kina og Japan svært uenige om.

Mellom desember 1937 og mars 1938 erobret Japan Nanjing, og hundretusenvis av sivile ble voldtatt og drept. Kineserne sier 300.000, Japan hevder at tallet var langt mindre.

Historiebøkene har utløst voldsomme og voldelige kinesiske demonstrasjoner mot Japan. Naturgassen i Det østkinesiske hav har gitt ytterligere næring til det bålet av anti-japanske følelser som både Kina og Japan nå prøver å begrense for ikke å ødelegge de økonomiske og handelsmessige forbindelser som er av avgjørende betydning for begge.

Dy p t begravet bak den historiske og energimessige konflikten ligger den japansk-kinesiske rivaliseringen om herredømmet i Asia. Men også den kjensgjerning at de kinesiske lederne har et dårlig skjult behov for å bevare Japan som et fiendtlig ikon som fra tid til annen kan brukes til å avlede oppmerksomheten fra indre spenninger.

Og dem er det nok av i det store kinesiske riket, der kløften mellom rike og fattige stadig er markant, og hvor religiøse spenninger ofte utløser uro.

Kinas og Japans asiatiske naboer har ofte etterlyst en klar japansk unnskyldning for Japans handlinger under annen verdenskrig. De har fått mange, den første av den sosialdemokratiske statsministeren Murayama midt på 1990-tallet, og deretter av mange etterfølgende japanske statsministrer.

Likevel hevder spesielt Kina fortsatt at Japan aldri har kommet med noen unnskyldning, og tillater mer eller mindre offisielt demonstrasjoner mot Japan.

Dette er den eneste formen for demonstrasjoner som er tillatt i Kina. Og når presset på de kinesiske lederne blir for stort, som f.eks. når titusener av landsbyboere i Zhejiang-provinsen protesterer mot elendige forhold, kan de lette på lokket, avlede oppmerksomheten fra det egentlige problem og få utløst noen av frustrasjonene ved å rette det nasjonalistiske søkelyset og sinnet mot Japan.

Helt risikofritt er det ikke, for demonstrasjonene kan komme ut av kontroll. Det viste studentopprøret på Den himmelske freds plass i 1989.

Derfor vil Kina utvilsomt gjøre det som er mulig for å begrense dem, og Kina og Japan vil igjen som så ofte før dempe betydningen av begivenhetene. Deretter vil de finne tilbake i det økonomiske og teknologiske samarbeidet som er forutsetningen for Kinas ekspansjon og garantien for at Japans økonomi etter 15 magre år igjen kan komme på rett spor.

I det samarbeidet spiller energiressurser og dermed også uenigheten om gass- og oljefeltene i Det østindiske hav en avgjørende rolle.

Kina og Japan har intet annet valg enn å samarbeide. Selv om Japan har avvist et kinesisk forslag, er det trolig i bunn og grunn i klar japansk interesse å finne et kompromiss og utvide samarbeidet med Kina.

Og så er det kanskje på sin plass å tilføye at heller ikke kinesiske historiebøker er hva de burde være. De forteller f.eks. ikke om de blodige kinesiske angrepene på India i 1962, om Kinas angrep på Vietnam i 1979, om de 30 millionene som døde av sult under Mao eller om Tiananmen-massakren.

Nasjonalismen er langt fra død, verken i Japan eller i Kina. Det vil komme til uttrykk også i fremtiden i maktkampen om herredømmet over Asia.

STRENGT VAKTHOLD: Kinesisk paramilitære styrker holder vakt utenfor det japanske konsulatet i Shanghai. I tre uker har det vært demonstrasjoner mot Japan i en rekke kinesiske byer, og i helgen gjorde Kinas utenriksminister det klart at han ikke ville be Japan om unnskyldning for uroen. Han møtte søndag sin japanske kollega i Beijing. <p/> FOTO: REUTERS