JAN LUND Tokyo

Hersker jungelloven i den globale flyktningstrømmen, eller kan strømmen reguleres etter overordnede demokratiske prinsipper? Gjelder prinsippet om lik rett for alle også i en verden av undertrykkelse og lidelse, eller er det pengenes makt som skiller de heldige fra de ulykkelige?

Mens det tradisjonelle kor av selvrettferdige kritiserer den australske regjeringen for ikke å ta imot de 438 flyktningene på «Tampa», mener Australia at nasjonen tvert imot burde hylles for sin klare og konsekvente avvisning av å gi los overfor de internasjonale gangstersyndikatene som tjener store penger på trafikken.

Australia har nemlig en flyktningpolitikk. Den er ikke basert på hvem som kan betale mest, har de beste forbindelsene til de internasjonale menneskesmuglerne, eller hvem som kan få verdenspressen på beina.

Å gi etter for presset i «Tampa»-saken vil etter regjeringens oppfatning være å gjøre nasjonen til et åpent mål for en flodbølge av flyktningskip. Å fastholde avvisningen vil derimot være å sende et sterkt signal om at det er bortkastede penger å betale smuglere for å bli fraktet illegalt til Australia.

Som den australske regjerings tidligere rådgiver i immigrasjonsspørsmål, Helen Hughes, skriver i et forsvar for regjeringens holdning i den internasjonale dagsavisen International Herald Tribune:

«De illegale asylsøkerne er ikke noe forskjellig fra de hundre tusener, kanskje millioner, som står i kø for å komme til Australia eller andre innvandrerland — unntatt på ett punkt: Etter å ha betalt store summer i bestikkelse for å slippe ut fra sine egne land, har de betalt dyre flybilletter videre til Syrøstasia. Deretter har de betalt smuglere mellom 20.000 og 30.000 australske dollar (85.000 og 125.000 kroner) eller mer for hver mann, kvinne og barn for reisen videre til Australia.

Velstående mennesker fortjener ikke mindre asylstatus enn fattige. Men disse maser seg foran i køen og stjeler plassene fra fattigere flyktninger og immigranter i pipelinen.» Hennes poeng er at Australia - en nasjon med 19 millioner innbyggere ý fra før åpner opp for et stort antall fremmede. I øyeblikket er den årlige kvoten på 12.000 flyktninger og 100.000 innvandrere.

Australske embedsmenn over hele verden fyller opp disse kvotene så godt som mulig ut fra flyktningenes, innvandrernes og Australias behov. Det skjer bl.a. ved hjelp av et poengsystem, som prioriterer familie eller annen tilknytning til Australia, den enkeltes utdannelse og kjennskap til engelsk på et minimumsnivå.

«Disse kriteriene har vist seg å skape maksimale fordeler og minimale omkostninger for innvandrerne og det australske samfunn. De reduserer problemene for Australia så vel som for immigrantene», skriver Helen Hughes.

Hun poengterer samtidig at andre kriterier kunne være en mulighet. For eksempel betaling. Hvis flyktninger og asylsøkere kunne betale seg til et visum til Australia, vil smuglernes gullgruve tørke ut. Pengene ville i stedet gå i statskassen. Hun noterer at innenfor de siste to årene er 9.000 illegale flyktninger kommet med skip til den australske kysten, og at smuglersyndikatene bare i år har innkassert omkring 130 millioner kroner på trafikken.

Det har ikke lyktes å stille en eneste person til regnskap ved en domstol. Investeringene i skip og omkostningene til mat er minimale. Det samme er risikoen. Det krever ikke noen større strategisk innsikt å regne ut at en oppmykning av holdningen vil bringe enda flere driftige forretningsmenn på banen.

Sett fra Down Under handler det ikke om mangel på nestekjærlighet, omsorg eller ansvar, men om å leve opp til egne holdninger og prinsipper for hvordan nettopp disse egenskaper skal forvaltes. Helen Hughes: «Selvfølgelig kunne Australia redde flyktningene fra elendighet og usikkerhet, og noen ganger døden, på reisene. Innvandring til Australia kunne også bli en ren pengemaskin. Men det nåværende systemet er mer rettferdig både i forhold til flyktninger, innvandrere og det australske samfunn.

Jeg er parat til å argumentere for at Australia aksepterer betydelig flere flyktninger og innvandrere. Men antallet må fortsatt bero på en demokratisk debatt. Hvis dette innebærer å si klart, med harde midler, at det ikke eksisterer noen bakdør til Australia - må det være slik». Jyllands-Posten/Bergens Tidende