ERIK THOMLE

Bagdad

Tilfeldig kommer vi forbi en bensinstasjon der det ennå er noen liter i bunnen av tankene. Den ligger like overfor det nasjonale fotballstadion — Saddam Stadion het det visst inntil for få dager siden - og store og små gutter står oppe på de store tankene inne bak muren.

Like ved siden av ble det fremstilt matolje, men de tankene er tomme, roper guttene ned. Men de prøver likevel å fiske opp litt med noen krus på lange stenger. Det lille som måtte være igjen, er fylt av bunnavfall og ligger under tappekranenes nivå.

Riad vender tilbake med sin halve dunk bensin borte fra bensinstasjonen.

— Gå ikke for nær, advarer Riad. - Det er ikke alle som liker amerikanerne her. Jeg håper også de snart forsvinner igjen. I går kjøpte jeg bensin, og den kostet to dollar literen. Dyrere enn i Amerika.

Hadde god jobb

Den prisen gjør inntrykk i et land der nesten gratis bensin var en menneskerett helt til regimet brøt sammen, og de fremmede troppene rykket inn i byen. 10 øre literen lød prisen på de statlige bensinstasjonene.

Den 37 år gamle familiefaren med tre barn er nå glad for at Saddam Hussein og hans regime er vekk. Men amerikanerne?

Nei, de er nesten verre.

Det er som om det ikke er gått opp for ham at det er en sammenheng mellom diktatorens avgang og amerikanernes ankomst.

Han tilhører det shiamuslimske mindretall og var i opposisjon til styret. Men han hadde en relativt god jobb som tekniker på Arab Sat, som var med på å sende irakisk satellitt-tv til irakere overalt i verden.

— Inntil den 24. mars, forteller han. - Vi ble rammet av fem raketter. I flere dager kunne jeg ikke høre noe. To dager senere kom tre raketter til som ødela resten.

Han banner litt da et pansret kjøretøy med amerikanske soldater rumler forbi.

— Jeg tror ikke de forlater landet igjen. De er kommet for å kontrollere oljen vår, mener han.

Men han forteller også historier om Saddams panservogner, som fylt med sprengstoff ble plassert i skoler og på sykehus, der regimet visste at de ville bli sprengt. De mange sivile ofrene skulle skaffe propaganda mot Amerika, hevder han.

Litt mer normalt

Da vi i går kjørte inn i Bagdad etter trekvart døgns reise fra Amman i Jordan, hang det en brentlukt over hele byen fra de mange forretningene og private hus, som ble satt fyr på under plyndringene.

Men allerede i dag er det som om livet er vendt tilbake mot det normale. Butikker med grønnsaker har åpnet, og enkelte restauranter mottar igjen gjester. Det lykkes Riad å finne en utendørs grill med kyllinger, og han kjøper en jeg kan spise til kvelden. Men det er ennå plyndringer.

— De private husene det går ut over, tilhører rike folk som var i Saddam Husseins tjeneste. Alle de rike har forlatt landet. Kan du ikke forstå at de fattige også gjerne vil ha kjøleskap og komfyrer? Det tar de selv.

Bildene av plyndrede sykehus uten medisin, operasjonsbord og mat kommer vi ikke inn på. Riad vet ikke noe om det likevel. Plyndringene har også rammet utlendinger i fine firehjulstrekkere. Noen ganger lyder enkeltskudd eller salver fra Kalasjnikov-geværer.

Her har Riads gamle, bulkete Datsun, som har problemer med å skifte gir og enda større problemer med å bremse, er der en stor fordel: den likner absolutt ikke noe som er verdt å plyndre. Han forsøker å skaffe penger til familien ved å kjøre taxi etter rakettangrepet på Arab Sat, men det kniper i en gammel bil, sier han. Nå kan han takke vraket for en fast kunde.

Har strøm

Amerikanerne har lagt en beskyttende ring av panservogner rundt om Palestine og Sheraton, men begge er overfylt etter at Jordan åpnede grensen. Ikke engang det gamle trikset med noen 100-dollar sedler inne i passet rekker nå.

Kollega Jakob Rubin fant et utemerket lite hotell sør i Bagdad da han var her i begynnelsen av året. Det har ennå rom, selv om prisen er godt og vel fordoblet. Men det står noen firhjulstrekkere med bokstavene TV i innkjørselen, så hotellet kan ikke være plyndret de siste par døgn.

Og så er det strøm her flere timer i døgnet, forsikrer resepsjonisten, akkompagnert av en larmende generator.

At det ved mørkets frembrudd knatret flere Kalasjnikov-salver to hus lenger borte, så folk flyktet inn bak hagemurene, hadde han ingen kommentarer til. Salvene ble besvart med maskingeværer, og så ble det stille.