Det var ikke tilfeldig at president George W. Bush valgte nettopp Thanksgiving-dagen, den viktigste av alle amerikanske høytidsdager, til sitt overraskende besøk hos USA-styrker i Irak.

For Thanksgiving er for amerikanere flest så mye mer enn kalkunmiddagen med søtpoteter og tranebærsaus. Det er en dag som gir rom for sterke menneskelige følelser, ikke minst om man må feire dagen alene — langt unna familie og venner.

Thanksgiving-helgen er helgen da alle borteboende amerikanere hjem. George W. Bush kunne ikke ha valgt et riktigere tidspunkt for sin valgkampåpning. For ingen bør være i tvil om at det er presidentvalget om et år dette dreier seg om.

Øyeblikket da presidenten kom inn i messen til de 600 utvalgte soldatene på flyplassen i Bagdad, vil bli stående som bildene av presidenten med megafonen på brannbilen etter terrorattentatet mot World Trade Towers i New York for to år siden. Det var da han erklærte terrorismen krig. Nå forsikret han de amerikanske soldatene om at han står ved deres side. Som irakerne ble forsikret om at USA skal bli i Irak og stå ved irakernes side og gjenopprette orden i landet.

Det var et besøk både til innvortes og utvortes bruk. Eksperter, både militære og sivile, sier etter at de har fått summet seg fredag at det er liten tvil om den positive betydningen besøket vil ha for soldatenes moral. De har fått beskjed om at de ikke er glemt, at deres øverstkommanderende er villig til å gå så å si rett inn i løvens hule for å dele dette viktige måltidet med dem.

Samtidig er det et budskap til soldatenes familier om at presidenten er villig til å utsette seg for den samme fare som den amerikanske staten utsetter soldatene for. Selv om det nok i parentes bør bemerkes at faren for presidentens liv og helse nok var betydelig mer beskjeden enn de trusler som amerikanske soldater utsettes for.

Nå er det ikke noe nytt at amerikanske presidenter reiser til krigssoner i forbindelse med spesielle høytider. Samtlige presidenter som har hatt en varm krig mellom hendene har gjort det siden Dwight D. Eisenhower besøkte frontlinjene i Korea-krigen i 1952.

Men kan hende var dette besøket viktigere for George W. Bush enn for flere av forgjengerne. Bush har de siste månedene vært kritisert for at han ikke har vært villig til å engasjere seg personlig direkte i krigen. Bl.a. har han fått mye kritikk for at han ikke har deltatt i en eneste begravelse for falne. Nå har han møtt familier til drepte soldater hjemme i USA. Og han har møtt soldater i felten.

Og så kan man begynne å lete etter de saker som kan sette en stopper for planene til Bush om en ny fireårsperiode i Det hvite hus etter neste års valg. Akkurat nå ser det meste ut til å gå Bushs vei, det hans strateger og rådgivere har fryktet er nettopp at Irak-krigen skulle bringe inn så mange negative elementer at presidenten ikke kunne høste av den økonomiske oppgangen.

For demokratene som nå samler seg til innspurten om hvem som skal vinne den demokratiske nominasjonen foran neste års presidentvalg, er Bagdad-besøket til Bush vanskelig å håndtere.

Ikke minst for de to fremste håpefulle, Howard Dean og John Kerry. De er fra før de sterkeste kritikerne av USAs krig i Irak. Så hvordan rose presidenten for noe de mener er til soldatenes beste - samtidig som de skal si at amerikanske soldater aldri skulle vært i Irak. Det ligger ikke så lite statsmannskunst bare i det. Og det er verdt å merke seg at kandidatene i hovedsak nøyde seg med å sende pressetalsmenn foran seg, eller sende ut erklæringer.

Vanskeligst må det uansett være for den evige ikke-kandidat, senator Hillary R. Clinton. Hun ankom Bagdad fredag. Bl.a. for å besøke amerikanske soldater. Det må være som å hoppe etter Wirkola ...