President George W. Bush har fått mer enn innenrikspolitikken å henge fingrene i, etter at han har lagt den alvorligste fasen av krigen mot Irak bak seg.

En av de viktige oppgavene synes å bli å skape orden i regjeringsrekkene, slik at administrasjonen fremstår som et samlet kollegium i utenriks— og sikkerhetspolitiske spørsmål.

FORELØPIG DREIER det seg om det som vi kan kalle politisk krypskyting.

Men det er ingen tvil om at forsvarsminister Donald H. Rumsfeld og hans tilhengere ønsker sterkere og mer direkte innflytelse i viktige sikkerhetspolitiske spørsmål. Ifølge avisen Washington Post ble det for noen dager siden gjort forsøk på å skifte ut Utenriksdepartementets fremste Asia-ekspert som leder for en delegasjon for møte med Nord-Korea, med viseutenriksminister John R. Bolton. Han er Rumsfeld-mann - skal vi driste oss til å kalle ham Pentagons femtekolonist i Utenriksdepartementet?

Utenriksdepartementet har på sin side forsøkt å begrense rollen til den irakiske eksillederen Ahmed Chalabi i det fremtidige Irak. Chalabi har imidlertid fått en favorittstatus i det sivile lederskapet i Pentagon, og det ble sørget for å fly ham inn i landet der han nå forsøker å skape seg en politisk plattform.

INN FRA SIDELINJEN kom tirsdag en tidligere republikansk toppolitiker, Newt Gingrich.

Gingrich måtte forlate stillingen som det vi best kan sammenlikne med vår stortingspresident etter at det ble kjent at han hadde et forhold til en kvinne som ikke var hans kone. Dette skjedde mens jakten på president Bill Clinton var på det heteste etter at hans forhold til Monica Lewinsky var avslørt.

Nykonservative Gingrichs mest fremtredende verv i dag er som medlem av «Pentagons rådgivningsgruppe». Her finner vi blant annet en tidligere storhet, Richard Perle. Han er antakelig en av maktbruk-politikkens fremste ideologer.

I et foredrag tirsdag i den Perle-styrte tenketanken American Enterprise Institute fyrte Gingrich løs på Utenriksdepartementet (Powell) for feilslått diplomati i oppkjøret til Irak-krigen og gikk så langt at han forlangte en Kongress-styrt granskning av Utenriksdepartementet.

Ifølge Gingrich er «historien om diplomatiske nederlag en større og mer alvorlig historie enn USAs militære seier». Som eksempler trakk han blant annet frem den manglende tyrkiske godkjennelsen for å ta imot amerikanske styrker, Frankrikes motstand mot krig og at USA ikke maktet å få godkjennelse til maktbruk i FNs sikkerhetsråd.

I Gingrichs hode er dette det samme som at USA har tapt innflytelse verden over.

TIL SYVENDE OG SIST er dette en kamp om utenrikspolitisk stil og metode.

Det er ingen tvil om at Colin Powell, som har en høy stjerne hos presidenten, og en enda høyere stjerne hos presidentfaren, tror på den gamle måten for diplomati der han har støtte fra departementets karrierediplomater.

Rumsfeld og hans tilhengere tror på maktbruk og trusler om maktbruk for å vinne frem, og har nok etter Irak-krigen skaffet seg en økende skare tilhengere.

Et av de interessante trekk ved den siste utviklingen er at det utvidede Israel-problem igjen spøker i bakgrunnen. Gingrich, som forsøker å bygge seg en ny politisk plattform i Det republikanske partiet med forsvars- og nasjonale sikkerhetsspørsmål som sitt spesiale, innrømmet i et intervju etter foredraget at årsaken til angrepet på Powell, var meldingen om at utenriksministeren planlegger å besøke Syria. Et land Rumsfeld har truet med å angripe.

Gingrich er motstander av presidentens politikk om en palestinsk stat, en prosess der Syria naturlig vil spille en viktig rolle.

Angrepet på Powell oppfattes derfor av observatører i Washington DC også som et indirekte angrep på presidenten.

Spørsmålet mange derfor stiller seg er hvor lenge president Bush kan fortsette å heve seg over konflikten mellom utenriksministeren og forsvarsministeren om vesentlige deler av amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk.