SVEN EGIL OMDAL

DRAMATURGIEN VAR SPIELBERGSK: Hjemmeredaksjonen hadde akkurat forsikret seg på direkten om at vår mann i Kuwait hadde gassmasken innenfor rekkevidde da sirenene plutselig la seg som et soundtrack på sendingen. Jan Espen Kruse bjeffet ut en beskjed til en usynlig hånd bak kamera og fikk masken. Mens han trakk den over hodet fortsatte han å beskrive sin egen og kollegenes frykt for å bli angrepet av kjemiske og biologiske våpen. Det dogget på glasset foran øynene. Reporteren hostet og peste mens han vekselvis informerte det norske folk og beordret sin usynlige hjelper til også å rekke ham beskyttelsesdrakten.

Det var sterke saker til frokostblandingen. Men vi har sett det før. Forrige gang var om kvelden den 17. januar 1991, bare en times tid før vi fikk vite at kong Olav var død. CNNs reportere sto på taket av Tel Aviv Hilton og krøp rundt på gulvet i studio i Israel mens de forsøkte å snakke gjennom gassmaskenes filtre.

Fienden var den samme, frykten var identisk og journalistisk var det akkurat like problematisk.

Det er selvfølgeligmulig at Saddam Hussein ennå har fungerende kjemiske og biologiske våpen. Har han det ikke, vil Pentagon før eller siden få et enda større forklaringsproblem enn de allerede har. Men slike våpen ble ikke brukt av Irak i forrige Bushkrig.

JOURNALISTENE I KUWAIT må selvfølgelig beskytte seg, selv om faren for angrep med ABC-våpen muligens ikke er så stor som de gjør den. Men når dramatikken rundt alarmene overføres direkte får seerne det journalistiske råmaterialet, nærmest fritt for redaksjonell bearbeiding. Den vanligste setningen fra de mange hundre pressefolkene i Kuwait har så langt i krigen vært: — Vi vet ikke hva som skjer, men ...

Når bildene blir kringkastet i den form, og i det øyeblikk de kommer inn, har seerne ingen mulighet til å forstå. Vi vet ikke hvor bekymret, redde eller aggressive vi skal bli, fordi materialet ikke har vært gjennom den vurdering, redigering og presentasjon som er selve faget journalistikk. Direktesendingen er fjernsynets sterkeste virkemiddel, men det er også mediets farligste fenomen. Journalistikk er å vurdere begivenheter og opplysninger, fortrinnsvis med stor kunnskap, vidt perspektiv og klokskap, og så publisere resultatet av denne vurderingen.

Det CNN gjorde fra Israel i 1991 og NRK fra Kuwait i går morges er som å trykke journalistens notisblokk. Det er en journalistikk som ikke har tatt veien om hjernen.

SELVFØLGELIG VAR SCENEN fra Kuwait ekte - og frykten reell. Men da CNNs medarbeidere våknet den 18. januar 1991, viste det seg at skadene etter rakettangrepene var mindre enn en dagligdags israelsk aksjon på Vestbredden. Det var en nyhet på notisnivå, men vi trodde noen timer at det var innledningen til Harmageddon.

Arild Rise i studio i Oslo forsøkte flere ganger å få Jan Espen Kruse til å gå i tilfluktsrommet. Det burde han ha gjort, selv om vi ville gått glipp av noen minutter fascinerende fjernsyn. Så kunne vi heller utpå dagen fått hans vurdering av irakernes treffsikkerhet, våpentypen de brukte og skadeomfanget - hvis det var noe.

Det ville ikke vært like medrivende - men det ville vært bedre journalistikk.