I åpningsscenen fra den syrisk-produserte tv-serien «Diasporaen» (al-Shataat) ser man Mayer Amschel Rothschild, berømt jødisk bankierfamilies patriark, på dødsleiet i 1812, omgitt av sine fem sønner i en mørk hule.

«Jødene er alle jordens andre folkeslag overlegne,» messer han langsomt og anstrengt med lukkete øyne.

«De ikke-jødiske folkeslagene stammer alle fra et esels skitne sperma. Så kontroller dem, både i det skjulte og det åpne, med makt og grusomhet med bedrag og løgner Tillat ingen andre folk å bistå dere med å herske over verden,» sier den døende finansmannen, hvoretter han som sin siste gjerning beordrer sønnene å legge hver sitt europeiske land under seg.

Så er tonen liksom slått an.

Sendes i Ramadan

Og omtrent slik fortsetter det over 30 episoder, som i hele muslimenes siste fastemåned, Ramadan, ble vist i beste sendetid av satellitt-tv-kanalen al-Manar, som er eid av den libanesiske geriljaorganisasjonen Hizbollah og nyter popularitet i hele den arabiske verden.

I en episode samles en gruppe rabbinere og andre jøder for å torturere og drepe en mann som har giftet seg med en ikke-jødisk kvinne. I et annet oppdager en gruppe jøder i en getto i Romania at en død mann ikke er omskåret, og derfor må begraves med syv stykker stoff og dekkes med syv lag av stein, hvoretter syv rettskafne menn skal tisse på graven syv ganger om dagen i syv dager. I en tredje ritualdrepes en liten, kristen gutt, så hans blod kan brukes til det usyrete brødet, matza, som jødene spiser ved høytiden pesach, hvor utvandringen fra Egypt på Moses' tid feires.

Den syriske tv-serien er ikke enestående. Tvert imot virker det som en tradisjon er innledet i den arabiske verden for å vise en ny, familievennlig, sterkt antisemittisk tv-serie i ramadanmåneden, når familien ved solnedgang samles etter dagens faste for å spise, drikke og slappe av. Året før gikk serien «Rytter uten hest» på egyptisk tv om en journalist på jakt etter «Sions Vises Protokoller» — et beryktet falskneri fra tsartidens Russland om en jødisk plan for verdensherredømme. Og i 2001 kunne Abu Dhabi TV vise en serie der Israels statsminister Ariel Sharon ble sammenliknet med Hitler og beskrevet som en mann som elsker å slå i hjel arabiske barn, drikke deres blod eller bruke det i matza-brød.

... ikke antisemitter

— Det er skjedd en popularisering av det antisemittiske motivet i den arabiske verden. Nå spres det ikke lenger bare via bøker og aviser, men også i fredagsprekener og ikke minst i populærkulturen, sier Esther Webman, forsker ved Tel Aviv Universitets Institutt for Studier av Antisemittisme og Rasisme.

Hun har i en årrekke beskjeftiget seg med nettopp den arabiske verdens antisemittisme - eller jødehat om man vil, for det er et yndet forsvarsargument blant arabiske intellektuelle at de ikke må kalles antisemitter, fordi de selv tilhører et semittisk folk.

— Tidligere gjorde man i den arabiske verden et klart forsøk på å skjelne mellom antisionisme og antisemittisme, men den forskjellen blir mer og mer utvisket. Nå er antisemittisme i den grad inkorporert i den arabiske debatten, måten å tenke på. Ikke bare blant visse intellektuelle, men helt ned på grasrotnivå, og det skremmer meg, konstaterer Webman.

Nytt fenomen

Det finnes atskillige arabiske medier og kommentatorer som avviser de antisemittiske mytene og åpent tar avstand fra spredningen av dem. Men minst like mange - regjeringseide så vel som mer eller mindre uavhengige - som bringer tekst og tegninger med et antisemittisk innhold, som man må tilbake til nazitidens «Der Stürmer» for å finne make til i Europa.

Egentlig antisemittisme er et relativt nytt fenomen i den arabiske verden. Også før i tiden ble jødene foraktet, men da mest som svake og latterlige figurer. Men med sionismens fremmarsj, og særlig etter arabernes spektakulære nederlag i Seksdagerskrigen i 1967, har man «importert» et antall antisemittiske myter fra Europa og Russland. Myter som for lengst er avlivet i Europa, og for noens vedkommende nesten glemt, men som for en gjennomsnittlig arabisk avisleser må fremstå som virkelighet, så ofte som de gjentas.

Det gjelder det jødiske komplottet for verdensherredømme og deres ansvar for alt fra den russisk-japanske krigen over det Osmanniske rikets fall, Den russiske revolusjon og første verdenskrig til annen verdenskrig.

Det gjelder nazistenes massemord på jøder under annen verdenskrig, som enten ikke fant sted eller var iverksatt av jødene selv for å oppnå sympati i resten av verden og dermed en egen stat.

Det gjelder ritualmord på kristne, hvis blod angivelig skal brukes i matza-brødet ved pesach-høytiden. En av fortalerne for denne teorien er Syrias mangeårige forsvarsminister Mustafa Tlas, som i en bok publisert i 1983 og gjenutgitt atskillige ganger har beskrevet drapet på franciskanermunken Thomas al-Kabushi i Damaskus i 1840 - ifølge seriøse vestlige forskere beordret av franske og katolske interesser i Midtøsten - som et jødisk ritualmord.

Det gjelder påstanden om at en av USAs grunnleggere, Benjamin Franklin, skal ha holdt en sterkt antijødisk tale, hvilket er et nazistisk falskneri fra 1935.

Det gjelder den middelalderlige myten om at jødene forgiftet kilder og dermed utløste Svartedauden, som kostet en tredjedel av Europas befolkning livet i det 14. århundre. Nå får den en ny vri i form av at Israel forgifter det palestinske drikkevannet, en teori bl.a. markedsført av den palestinske presidenten Yasser Arafats hustru Suha for noen år siden.

«Ikke til å stole på»

— Det har alt de samme trekkene som gammel europeisk antisemittisme. Jøder fremstilles som blodtørstige, krigshissige, falske, svindlere og lånehaier. Kombinert med historisk islam, hvor man går tilbake til profeten Muhammads møter med jødene som bevis for at de ikke er til å stole på, sier Esther Webman.

Også moderne hendelser beskrives etter samme formel. HIV-viruset blir målrettet spredt av jødiske prostituerte i den arabiske verden. Det var jøder som sto bak terrorangrepet i USA 11. september 2001 (for hvordan skulle arabere være i stand til å tenke ut noe slikt, som et av de mer pikante arabiske argumentene lyder). Hele globaliseringen - for ikke å snakke om valutakrakk og børsfall - er et ledd i jødenes forsøk på å oppnå verdensherredømme. Og når USA angriper Afghanistan og Irak, er det naturligvis for å sikre Israel og jødene makten i Midtøsten og siden resten av verden.

Parodisk skjær

Til tider får konspirasjonsteoriene et nærmest parodisk skjær, som da en saudisk professor i islamske studier, doktor Umayma Jalahma, i avisen al-Watan skrev om en «fatwa» (muslimsk dekret) utstedt av «de jødiske rabbinere» til «de jødiske troppene i Irak».

«De jødiske troppene, som er tilknyttet de amerikanske og britiske styrkene og neppe teller mer enn 2000 mann, skal - når de reiser et telt eller bygger noe på irakisk jord vest for Eufrat - fremsi en spesiell bønn, fordi disse regionene regnes som en del av Stor-Israel: «Velsignet er du, oh Herre, Universets Konge, som ødela det onde Babylon»,» hevder Jalahma.

Eller da den egyptiske ukeavisen al-Usbu etter terrorangrepet i USA i 2001 skrev om «de sanne gjerningsmenn»:

«Amerikanske sikkerhetsstyrker foretok en razzia mot hus tilhørende syv israelere fra Florida, pågrep dem og fant hos dem store mengder anthraxsporer samt ca. 15 kart over World Trade Center, åtte kart over Pentagon og seks kart over Det hvite hus (...) To dager senere ble ytterligere fire israelere arrestert i Alaska, og hos dem ble funnet foto-forstørrelser av atomreaktoren i Florida og oljerørledningen i Alaska (...) Den nasjonale sikkerhetsrådgiver ba om at siktelsene ikke ble avslørt, selv hvis det ble bevist at Israel var ansvarlig for det inntrufne,» het det.

Skremmende

Men den tilsynelatende endeløse strømmen av den slags - ukritiske eller bevisst løgnaktige - artikler i arabisk presse gjør at man i hvert fall i Israel setter fast latteren i halsen.

— Det er åpenlyst at det er begivenheter som styrker de antisemittiske tendensene. Massakren på bedende muslimer i Hebron 1994 (forårsaket av en jødisk ekstremist, red.), den palestinske oppstanden siden 2000, Afghanistan og Iran har alt ført til en radikalisering og kan forklare en hel del. Men det skremmende er oppfatningen av at jøder alltid opererer «bak scenen» og trekker i trådene, mener Esther Webman.