Dagboken, 5. april

Dagboken, 6. april

Dagboken, 7. april

Dagboken, 8. april

Dagboken, 9. april

Dagboken, 10. april

Dagboken, 11. april

Dagboken, 12. april

Dagboken, 13. april

Dagboken, 14. april

Jeg har hatt litt dårlig samvittighet overfor ham fordi vi avslo en invitasjon om å komme til Tel Aviv og være sammen med familien hans noen dager i påsken. Vi hadde sett et stort antall israelske tanks på veiene og antok at Israel i løpet av de neste dagene ville sette i gang en ny stor militæroffensiv på Vestbredden. Derfor ville vi helst holde oss her i Arrabeh.

Joav er en musiker i femtiårene. Da han var ganske ung, la han merke til at veiene i Israel var gode mellom de fleste jødiske byer, mens de var elendige mellom de palestinske landsbyene. Han grublet over dette og andre ting som hadde med Israels behandling av palestinerne å gjøre, skaffet seg palestinske venner og klarte, ifølge seg selv «å kvitte seg med effekten av den opplæring og ensidige påvirkning som alle israelske jøder er utsatt for».

Da jeg åpnet telefonsamtalen på vanlig vis, svarte Joav at han ikke mestrer situasjonen i Israel nå, men prøver å fungere sånn noenlunde og dessuten hjelpe litt til. Blant annet har han vært med på å samle inn mat til palestinerne i Jenin. Joav hadde som vanlig mye på hjertet og fordi jeg har lurt på hvordan jødene tenker i disse dager, prøvde jeg å lytte godt etter:

— Jeg er født her i Israel. Nå føler jeg at majoriteten av Israels jødiske befolkning har tatt landet mitt fra meg! Og jeg skammer meg slik over det Israel gjør på Vestbredden. Verden må få vite at ikke alle jøder godtar Israels politikk. Slike som jeg selv, min familie og mine venner eksisterer også. Vi tror ikke, som de fleste, at hvis vi ikke forsvarer oss med styrke, så vil «noen ta oss». Man har hele tiden brukt Holocaust for å rettferdiggjøre opprettelsen av Israel. At mye av landet på forhånd var befolket av arabere (palestinere) var ikke et hinder, bare et problem som måtte løses på en eller annen måte. Nå brukes Holocaust til å forsvare mye av det Israel gjør på Vestbredden. Vanlige folk tror at dette lille hjørnet (Israel) er det eneste sted i hele verden hvor jøder kan være trygge. Araberne (palestinerne) har over 20 arabiske land de kan dra til. Slik tenker man her i Israel, dessverre. Israelsk tv viser dessuten ikke alle de fæle bildene fra Vestbredden, så mange vet rett og slett ikke hva som foregår der.

Da jeg spurte Joav hvordan han mener jøder og palestinere kan komme ut av denne fæle situasjonen, svarte han omtrent dette:

— Jeg er så naiv at jeg fremdeles tror på fredelig sameksistens mellom de to folkene. Dette krever at både jøder og arabere må slutte å konsentrere seg om fortiden og heller se mot fremtiden. Begge må prøve å forstå hvordan den andre ser virkeligheten, noe som kan være spesielt vanskelig for dem som tilhører den undertrykte parten (palestinerne). Ja, jeg tror på dialog, men selv om jeg prøver å tviholde på min optimisme, tror jeg egentlig ikke at jødene og palestinerne klarer å løse problemene alene. Amerikanerne har jeg ingen tro på, så det jeg håper på er en europeisk militærstyrke.

Jeg synes synd på Joav og konen hans, som jeg også kjenner. Joav sier at de føler seg ganske alene i det landet begge ble født i. De tillater seg ikke å ha fastlåste synspunkter på noen ting og er derfor ikke på parti med noen. Joav og konen hans gir alltid uttrykk for at de konstant plages av vanskelige tanker omkring det å være jøder i den jødiske staten. Om de noen gang vil få løst konfliktene de plages av - og hvordan - vet ikke Joav. Ikke jeg heller.

I ISRAEL: Marit Netland vil i tiden fremover levere dagboknotater fra Israel til Bergens Tidende. Hun er psykolog, født og oppvokst i Bergen, gift med palestinske Moslih Kanaaneh, og mor til to palestinsk-norske barn med israelsk statsborgerskap.