Lekne og uhøytidelige hastet de ut i snøføyken på perrongen på Finse denne tidlige maidagen i 1982 — Rosalynn og Jimmy Carter.

BTs utsendte var en av dem som fikk unngjelde for lekelysten - nå skulle presidenten ta igjen fordi vi utenom skjema hadde tiltusket oss et intervju på toget mellom Bergen og Oslo. Meningen var jo at alle uttalelser skulle spares til lanseringen av den norske utgaven av selvbiografien dagen etter.

JIMMY CARTER VAR for lengst eks-president - det hadde ikke forhindret at han var mottatt som et statsoverhode. At han satte pris på oppmerksomheten var tydelig, der han begeistret fortalte om besøket på Statfjord-plattformen.

Setter pris på Fredspris-tildelingen gjør han også. Det går klart frem av takkehilsenen på hjemmesiden til Carter-senteret i hjembyen Atlanta, Georgia. Men det er verdt å merke seg at han ydmykt deler prisen med alle de han arbeider for å gi et bedre liv - «verdens lidende».

Med tanke på de idealer han har stått for i hele sitt offentlige liv - arbeidet for likeverd, fred og fordragelighet som er bærebjelken i Nobel-komiteens begrunnelse - er det en pris som vanskelig kan kritiseres. Ikke minst fordi Carter kanskje er den av de amerikanske eks-presidentene som har hatt den mest aktive og meningsfulle tilværelse siden han forlot Det hvite hus. I så måte skal det bli spennende å se om Fredspris-tildelingen kan inspirere Bill Clinton, som har uttalt at et av hans idealer som eks-president er nettopp Carter.

DET ER FORTSATT gjeldende politisk visdom at det var amerikanernes ønske om en moralsk ledestjerne etter Johnson- og Nixon-årene som gjorde Jimmy Carter til USAs 39. president.

Det har nok også sammenheng med at Det demokratiske partiet lå med brukket rygg etter George McGoverns sviende nederlag i 1972. Det var få, om noen, demokrater som hadde ønsket å stikke nakken frem da en baptistprest i Atlanta lanserte tanken om den avgående guvernøren i Georgia.

Utenfor hjemstaten var det ikke mange som hadde hørt om den tidligere marineoffiseren som var delstatssenator fra 1963-66, før han stilte opp til guvernørvalget i 1970 og slo raseskilleforkjemperen Lester Maddox.

Ganske uhørt i sørstaten Georgia var Jimmy Carter en intens forkjemper for den svarte befolkningens borgerrettigheter, han overbeviste dem om at de måtte ta del i samfunnet, stemme etc - han var en progressiv reformpolitiker.

FORTSATT STRIDES de lærdeom hvor god eller dårlig president han var.

Men det er i det minste enighet om at han som president gjenopprettet troen på at USA skal og kan styres etter de grunnlovfestede prinsipper, og ikke etter den nærmest keiserlige enevolds-stilen som ble innført av Lyndon B. Johnson og videreutviklet av Richard M. Nixon.

Både hjemme og ute hadde han internasjonale strømninger mot seg, og det er vel knapt noen president som har forlatt embetet så ydmyket som Jimmy Carter. Helt til det siste forhandlet han med presteskapet i Iran om å få løslatt amerikanerne som var holdt som gisler i 444 dager. Nærmest på sekundet etter at Ronald Reagan hadde overtatt, ble de løslatt.

Ved siden av opprettelsen av de diplomatiske forbindelsene med China og SALT II-avtalen med Sovjetunionen, etterlater han seg en stor utenrikspolitisk merkestein, Camp David-avtalen mellom Israel og Egypt i 1978. Kanskje burde han hatt prisen den gangen, men det var ingen som kom på å foreslå ham.

SIDEN HAN GIKK AV har han utrettelig arbeidet for det utvidede menneskerettighetsbegrep via Carter-senteret som han opprettet i 1982 sammen med Emory-universitetet.

Han har vært høyt og lavt, nesten alltid med Rosalynn ved sin side. Og han har en rekke diplomatiske «knapphullsblomster» å vise til. At han nå er foreslått som en slags overinspektør for å se til at FNs våpeninspektører i Irak får gjort jobben sin, er ingen tilfeldighet.

Selv om den ytterliggående høyresiden i USA fortsatt kaller ham en forræder og sprer det som best kan kalles «hat-mail» via internettet.

SNØBALLKRIG: Etter en togtur til Finse 5. mai 1982 havnet eks-president Carter i krig - snøballkrig med norske journalister.
Arkivfoto: Odd Nerbø