— På en måte har de jo rett, de som gjør opprør. Men det løser ingenting at de ødelegger alt rundt seg.

Mariame Camara er 16 år og står på fortauet der en 60 år gammel mann ble slått så han døde for en uke siden. Et sørgebanner og noen blomsterkvaster minner om det som skjedde.

De siste 14 dagene har ikke Mariame vært ute på kveldene. Det har ikke mange andre jenter og kvinner heller, verken her i forstaden Stains eller i de andre uro-områdene. Journalistene som har vært ute blant de brennende bilene og politi-kontrollpostene i blokk-bydelene rundt Paris har sett og snakket med mange hettekledde sinte unge gutter. Voksne menn har hoderystende latt seg intervjue om uroen i nabolaget, og mannlige politikerne har snakket skråsikkert om hva som må gjøres.

Hvor ble det av jentene?

- Skal kjøre løpet

— Vi har en annen mentalitet. Vi går på skolen. Guttene henger på gaten, sier Mariame. Hun er elev på videregående, har ett år igjen og vil bli klesdesigner. Hun har tenkt seg til Paris for å utdanne seg.

— Jeg skal kjøre løpet helt ut. Jeg har lyst på en fremtid. Mange av guttene har ingen fremtid. De sluttet jo på skolen når de var 16, sier Mariame, som mener det er lettere å være jente enn gutt i Paris' fattigdomsgettoer.

— Vi blir ikke regnet som farlige. Guttene her blir sett på som aggressive bare de tar på caps, sier 16-åringen. Foreldrene setter klare grenser for hva hun får gjøre. Men det gjelder brødrene hennes også. Foreldrene flyttet til Frankrike fra Mali, og arbeider som vaskehjelper.

— De dro for at vi barna skulle få utdannelse og diplomer. Og det kommer vi til å greie. Men det er ikke alle som gjør det her ute, sier Mariame.

- Greit med portforbud

— Jentene blir passet mye bedre på, sier søstrene Salima og Yamina Medani. Yamina (31) og sønnen Nasima bor i Stains, nå er de ute og triller sammen med tante Salima (28) som er på besøk.

— Det er en del av innvandrerkulturen. Guttene får lov til å styre seg selv, jentene må passes på. Derfor går det også mye bedre med jentene her, sier Salima. De to sier mødregenerasjonen var enda mer stille, men innrømmer at jentene fortsatt blir lite hørt.

Foreldrene flyttet til Frankrike fra Algerie. De fikk fem barn, og det har gått bra med alle sammen - både gutter og jenter.

— Våre brødre er ikke med på dette, de har utdannelse. Selv er jeg sykepleier: Det går an å komme seg ut, men det er hardt. Det handler mye om oppdragelse, mener Salima.

Portforbudet som er innført mange steder synes de to i grunnen er greit, når det først er blitt så ille.

— De brenner skolene og bilene til sine egne. De som ikke har noe fra før må betale. Det går ut over dem selv, sier Yamina. Hun har stor sans for tanken om å gjøre opprør mot regjeringen, men skulle ønske det kunne skje mer målrettet og fredelig.

«Inni burkaen er jeg fri»

Sihem Habchi (30) er en av dem som har gjort opprør. Først mot kvinneundertrykkelsen i sin egen familie, deretter mot undertrykkelsen i det franske samfunnet, både av fattige generelt - innvandrere eller ikke - og av kvinner spesielt.

Nå sitter hun på et slitt kontor i Paris. Hun er visepresident i organisasjonen «Ni putes ni soumises», som betyr «Verken hore eller undertrykt». De ble stiftet i 2003, i protest mot forholdene i gettoene, og for å kjempe for likestilling mellom menn og kvinner. Selv rømte hun unna gettolivet sør for Paris og en kontrollerende far som 20-åring.

Hun fnyser av ideen om at mennenes strenge kontroll med jentene i forstedene er et gode, bare fordi jentene passer skolearbeidet og oppfører seg bedre.

— Det går også an å si at «inni burkaen min har jeg frihet». Men hva slags frihet er det? Vi kan bruke utdanningen som en fluktvei. Men vi får ikke snakke om volden hjemme, ikke om tvangsekteskap, ikke om narkodealerne, ikke vise at vi har noe inni oss. Da er vi horer, sier Habchi.

- Finnes ikke likhet

Hun mener kvinnene i gettoene er dobbelt undertrykte: Først fordi de bor der de bor, avskåret fra resten av det franske samfunnet. Og deretter fordi de er kvinner, underkastet mennenes makt. Franske myndigheter har selv svært lite å vise til når det gjelder å løfte frem kvinnene, mener 30-åringen. For eksempel er bare 12 prosent av de folkevalgte i parlamentet kvinner.

— Alt snakket i Frankrike om likhet er bare tull. Det finnes ikke antydning til likhet, og heller ikke til likhet mellom kjønnene, sier Sihem Habchi.

Nå håper hun volden er over, og at det i det minste kan komme noe godt ut av det som har hendt.

— Republikken må skjønne at de som bor i gettoene må tas med i samfunnet, har krav på verdighet, at de må få utdanning, hus, arbeid. Og de som har brent bussen sin, vil stå der uten buss og kanskje tenke: Hva nå? Kanskje kan vi få alle til å tenke nytt og igjen ta i bruk demokratiet, sier Sihem Habchi.

PASSES PÅ: Salima (t.h.) og Yamina Medani mener jentene i innvandrerforstedene på mange måter har det lettere enn guttene. ¿ De blir passet bedre på sier de to. I vogna Nasima (18 måneder). FOTO: GORM K. GAARE