KLAUS JUSTSEN

Etter å ha lagt hånden på familiebibelen og for annen gang sverget at han vil overholde forfatningen, kan George Walker Bush tillate seg et tilfreds smil, når han torsdag middag snur seg for å skue ut over en amerikansk hovedstad som ifølge meteorologene vil være kjølig, men solrik.

Presidenten og hans republikanske parti eier hovedstaden. George W. Bush har ikke bare en solid valgseier i ryggen, han er også den første president etter annen verdenskrig som maktet å øke sitt partis flertall i begge Kongressens kamre samtidig med at han sikret seg gjenvalg.

Hvis presidenten under paraden opp Pennsylvania Avenue til Det hvite hus eller før kveldens ball, tar seg tid til å titte lenger ut i landet, er det også andre signaler som kan styrke hans optimisme.

AMERIKANSK ØKONOMI er etter noen svake år i ferd med å gjenvinne fotfestet og vil de neste 12 månedene ekspandere med omkring 4 prosent. Et tall som vil gjøre europeiske rivaler grønne av misunnelse.

Rettes blikket utenfor USAs grenser, er det også oppmuntrende tegn. Allierte i Europa har antydet at tiden er inne til å utbedre skadene som krigen i Irak tilføyde samarbeidet over Atlanteren.

Afghanistan har gjennomført det første frie valg med en suksess og en stund var det til og med positive tegn i Midtøsten etter at Yasser Arafat ble lagt i armene på Allah.

DETTE KAN LIKEVEL IKKE fortrenge de mørke skyene som fortsatt henger over presidentens største og mest dristige utspill i den første valgperioden, demokratiske valg i Irak.

Under valgkampen hevdet presidenten ikke bare at han ikke hadde gjort noe feil. Han slo også fast at han ville ha truffet samme beslutning selv om han hadde visst det alle vet i dag: Irak hadde ikke masseødeleggelsesvåpen.

Yale-professoren John Lewis anbefaler president Bush å bli blidere og tydeligere. «Når verdens mektigste stat plutselig melder at dens sikkerhet krever at den forgriper seg på andre staters suverenitet etter forgodtbefinnende, så kan det ikke unngå å gjøre andre stater nervøse,» konstaterer historieprofessoren.

«Det trengs bedre manerer. Det er alltid en dårlig idé å forveksle makt med klokskap: Muskler er ikke hjerne. Det er aldri en god idé å fornærme allierte. Uansett hva de måtte ha gjort.»

Professor Lewis mener at presidentens strategi i krigene i Afghanistan og Irak og i doktrinen som fastlegger USAs rett til å gjennomføre forebyggende angrep på land før de utgjør en trussel, var resultatet av sjokket som 11. september sendte gjennom landet.

«Hvis presidenten skifter fra sjokk til beroligelse, vil han kunne leve opp til sine forgjengere fra Franklin D. Roosevelt til William J. Clinton.»

«I mer enn et halvt århundre var deres strategi å overbevise verden om at den hadde det bedre med USA som dominerende makt enn med noen annen. Bush må gjøre det samme,» fastslår professor Lewis i tidsskriftet «Foreign Affairs».

FØR GEORGE W. BUSH kan gjennomføre en slik kurskorreksjon, står han overfor et påtrengende krav om å skape en rimelig grad av stabilitet i Irak.

Etter tidligere å ha fremstilt det forestående valget som noe nær en magisk løsning på problemene som opprørsstyrkene har skapt med sine brutale angrep, innrømmes det nå at valget i seg selv ikke betyr mindre vold.

Bush erkjenner at hans drøm om å spre demokrati i en del av verden der andre regner oppgaven som håpløs, ikke nødvendigvis går i oppfyllelse i løpet av de kommende fire årene.

Selv rask suksess i Irak vil bare fjerne et enkelt av mange utenrikspolitiske problemer på presidentens dagsorden. Den israelsk-palestinske konflikten forsøkte George W. Bush i første runde å overlate til andre.

Kritikere hevder at USA dermed pådrog seg en vesentlig del av ansvaret for alle blodsutgytelser og tap av menneskeliv, som har preget de siste fire årene.

Med sitt tilbud om å møte den nyvalgte palestinske presidenten Mahmoud Abbas, har president Bush gjort det klart at han nå er rede til å gjennomføre et markant utenrikspolitisk kursskifte.

PROBLEMENE MED IRAN og landets forsøk på å skaffe seg atomvåpen er i første omgang overlatt til europeiske allierte, mens Nord-Koreas ambisjoner i samme retning søkes blokkert med kombinert russisk og kinesisk hjelp.

Det er imidlertid langt fra noe enig parti presidenten har bak seg. Den konservative kommentatoren Ann Coulter krevde på ramme alvor at USA burde løse problemet Nord-Korea med et passende antall atombomber.

På den andre fløyen sto moderate republikanere klare til å støtte den demokratiske presidentkandidat John Kerry da han forlangte at USA bet i seg all skam og satte seg til forhandlingsbordet med Kim il Jungs utsendinger.

Men selv i en situasjon der problemer i utlandet finner sin løsning, får presidenten alt annet enn fritt spillerom på hjemmebane. Den konservative kommentatoren Patrick Buchanan, med fortid som taleskriver for Richard Nixon og to forsøk som presidentkandidat, spår at presidenten og hans regjering vil bli rammet av en rekke skandaler. Buchanan antyder ikke hvilke skandaler, men Det hvite hus har tross beslutningen om aldri å innrømme feil vist at de forekommer.

Den første utnevnelsen av New Yorks tidligere politisjef Bernard Kerik til den uhyre krevende stillingen som leder av departementet for intern sikkerhet er ennå ikke gått i glemmeboken. Det var pinlig at Det hvite hus kunne utpeke en mann med så mange skandaler bak seg.

Når det gjelder mulige interne republikanske motsetninger trenger ikke Buchanan nevne eksempler. De er åpenbare på en rekke fronter. Mest synlig er økonomien, der en styrket konservativ fløy ser på det enorme underskuddet på statsbudsjettet med økende bekymring.

PRESIDENT BUSH HAR PRØVD å berolige med forsikringer om at han i de neste fire årene vil halvere underskuddet som han selv med skattelettelser og økte militærutgifter bærer det vesentlige ansvaret for. Det er en forsikring de færreste har særlig tro på.

Ikke alle republikanere er rede til å følge ønsket om en delvis privatisering av folkepensjonen. Enda færre vil støtte reformer av skattesystemet, hvis disse reformene betyr innføring av en eller annen form for moms.

Så er det endringene av regler for innvandring, der konservative kjemper for å få stengt grensen med dobbelt hengelås. Næringslivsledere peker her på at mindre innvandring gjør det vanskelig for USA å beholde overtaket landet har når det gjelder vitenskap og avansert teknologi.

Størst sjanser for et snarlig gjennombrudd har president Bush antakelig med sitt krav om å få endret reglene for å bli tilkjent erstatning.

Det er også på denne fronten at presidenten har best sjanse for å få bred støtte fra demokratiske motstandere, som ennå ikke er kommet over tre sviende nederlag på samme dag.

Men selv om demokratene er i mindretall i begge kamrene trenger det ikke bety farvel til politisk innflytelse. Det ultimative våpen i form av filibuster, der lovforslag tales i hjel, er der fortsatt.

Partiet kan også i en rekke saker håpe på støtte fra moderate republikanere. I regjeringspartiet er det frykt for at bl.a. reformer av pensjonssystemet kan gi bakslag allerede når medlemmer av Representantenes hus står på valg igjen om mindre enn 22 måneder.

HOLDNINGEN BLANT DEMOKRATENE er svært annerledes enn den partiet anla for fire år siden. Den gang snakket man om tverrpolitisk samarbeid, og det ble virkelighet på flere punkter.

Også nå har presidenten strakt ut hånden til samarbeid, men det er en invitasjon som demokratene tar med åpenlys skepsis. Mange ledere skyr «ilden» som brent barn, andre frykter at samarbeid bare gjelder på presidentens premisser.

Formannen for den demokratiske gruppen i Representantenes hus, Robert Menendez, hevder at presidentens oppfatning av tverrpolitisk samarbeid er at han legger frem en plan, som alle så skriver under på.

Den erfarne senator Edward Kennedy, som etter flere forsøk på samarbeid føler seg misbrukt av president Bush, inntar samme holdning. I forrige uke advarte han sine partifeller mot å bli republikanere «light» når sosiale reformer kommer på dagsordenen.

Blant demokratiske ledere innrømmes det samtidig at partiet verken har krefter eller politisk styrke til å kjempe mot presidenten på alle fronter. Man blir tvunget til å velge sine kriger.

Derfor kan det også regnes som gitt at president Bush får godkjent ni nye ministere, som han har nominert til sin 15 mann store regjering. Enkelte vil bli ristet under høringene i Senatet, men det blir alt.

DE FORUTSIGBARE PROBLEMENE ville få andre til å bli bleke, men George W. Bush reagerer ikke slik. Tvert imot har presidenten i flere intervjuer selvsikkert fastslått at han har all den makt han trenger.

Presidenten vil heller ikke vike tilbake for å ta upopulære beslutninger, hvis de er nødvendige. Det er lettere i den andre valgperioden, når man aldri mer skal velges til noe som helst.

Hva så med de uforutsigbare problemene? 11. september ble skjellsettende for de første fire årene ved makten, og terrorangrepet overbeviste George W. Bush om at forsynet hadde tildelt ham en historisk rolle.

De ekstreme sikkerhetsforanstaltningene rundt innsettelsesseremonien understreker at USA stadig lever i frykt for et nytt 11. september. George W. Bush kan som alle andre håpe at trusselen aldri blir virkelighet, men tre års krig mot terror har ikke gitt ham eller alle andre noen garanti.

VERDENS MEKTIGSTE: George Walker Bush går til sin andre presidentperiode som verdens ubestridt mektigste mann.<br/> FOTO: JASON REED, REUTERS