EINAR ERIKSEN

Selv har jeg besøkt byen fire ganger og hentet musikalsk påfyll for en lidenskap jeg deler med millioner musikkelskere fra hele verden.

Gjennom de trange bakgatene rundt i det franske kvarter ned fra hovedgaten Canal Street, inne på de lune kafeer med overdådig kreolsk oppdekning, rundt de lange bardiskene og på de pittoreske verandaene har jeg vandret og sittet tett. Hele tiden akkompagnert av jazzens grunntoner slik de for hundre år siden ble skapt av Buddy Bolden, Kid Ory, King Oliver og læregutten Louis Armstrong. Sammen med parader av talentfulle fattiggutter fra bakgårdene og fra bomullsmarkenes slaveri utgjorde de stammen i det tjuende århundrets amerikanske folkemusikk: jazzen. Den som ble født og dyrket som lengsel og lidenskap «deep south» før den ble stueren, flyttet nordover og østover, og vant innpass i metropoler som Kansas City, Chicago og til sist i selveste New York. Akseptert etter hvert også av de hvite og utviklet som et kulturelt felleseie. Pluss et vesentlig bidrag til å bryte ned raseskiller. Men det tok nærmere hundreåret før det skjedde. Jazzen har vært en betydelig faktor i den prosessen.

Det var imidlertid i New Orleans' mørke bakgårder de blå toners melankoli opprinnelig fant fotfeste. Det skjedde i slutten av det nittende århundret. Det var her, i de slitne bordellene, i skumle barer og på trange plasser foran rønnene i strøket Storyville de første bluesakkorder ble klimpret. Musikkgleden og de inciterende rytmer utviklet repertoaret og utvidet instrumenteringen. Marsjorkestrene som vi kjenner fra New Orleans' folkefestlige gateparader, ble ett av resultatene. Et annet,og grunnleggende for hele jazzutviklingen, var den livsglade New Orleans-stilen. En musikkstil som ikke minst Jelly-Roll Morton, pianisten, komponisten og orkesterlederen krediteres som opphavsmann til.

«Jazzens oppfinner» kalte han seg selv, med en viss ironi, vil jeg tro.

Uansett: New Orleans-stilens knatrende tonerikdom er utgangspunktet for de musikkopplevelser som er foredlet videre av kunstnere som blant andre Duke Ellington, Miles Davis og Oscar Peterson.

De spede musikalske frihetstoner fra markene i Louisiana er med andre ord for lengst blitt verdensmusikk. Sant nok var sporene etter opprinnelsen bleknet betraktelig de siste årene i de swingende forlystelsesmiljøene i det franske kvarter. Kommersialisering og forflatning hadde skjøvet den unike jazzutfoldelse inn i de mørke avkroker, og forfallet startet en gang på sekstitallet da go-go jentene overtok musikernes arena. Men uansett: helt til katastrofen inntraff, var det å køvandre nedover Bourbon Street, la seg friste inn gjennom Famous Door til en sprakende jamsession, en opplevelse som stemte til andektighet. Hvis man da ikke oppnådde den lykke å sikre seg en plass inne i de slitte lokalene i Preservation Hall der gamlegubbene fra jazzens opprinnelse åpenbarte seg. Fra slitne stoler, krakker og sofaer trakk de i ventilbasuner, lot banjoene legge underlaget mens treblåsere og kornetter overmannet lytterne med en god følelse av autentisitet. Selv opplevde jeg en gang trompetisten Kid Thomas Valentine lede gamlekarene fra sin sitteplasss i front — og trass i at tonene var både ustø og urene, så har jeg knapt noensinne senere hørt dem nydeligere og tydeligere.

Alt er nå minner, og jeg våger den påstand at tragedien, den kollektive, kulturelle tragedien som nå har rammet New Orleans, USA, og resten av verden, er på linje med om det klassiske miljø med ett skulle bli tappet for Troldhaugen, Lysøen og Bachs musikksentrum Leipzig.

PÅ HALV TOLV...: Hjørnet av Burbon Street i jazzens høyborg er rasert.<p/>FOTO: AP