PER NYHOLM Det italienske sikkerhetsapparatet har innledet en av sine største operasjoner på mange år, ifølge italiensk presse. Det har skjerpet italienernes på forhånd store mistro til staten og dens gjerninger. De føler seg overvåket, og at deres borgerrettigheter er krenket. Og de tror ikke at det offentlige kan gjøre et skikkelig stykke arbeid.

Jakten gjelder et antall anarkister, som man egentlig ikke vet stort annet om enn at de befinner seg et sted ute i landskapet, og at de ikke liker den eksisterende samfunnsorden. Hvor mange de er, hvordan de har organisert seg — om de overhodet har organisert seg - og hva de foretar seg i det daglige, om de er arbeidere eller akademikere, unge eller gamle, er spørsmål som inntil videre savner svar.

Anarkistenes galakse

Trolig finnes en del svar i Bologna, den norditalienske industri- og universitetsbyen som tradisjonelt anses for de italienske anarkisters hovedstad. Herfra prøver politi, sikkerhetsagenter, påtalemakten og andre å utforske en såkalt Anarkistisk Galakse med melkeveier til spesielt Spania, Frankrike, Belgia, Tyskland og Sveits.

Det antas at galaksen omfatter maks 500 personer, som ikke inngår i noe strukturelt samarbeid men snarere har et overflatisk kjennskap til hverandre og til andre grupper, blant dem sardiske, korsikanske, katalanske og baskiske separatister, samt - muligens, men neppe sannsynlig - de marxistiske Røde Brigader i Italia.

Hvor mye som er fantasi, hvor mye som er virkelighet, og hvor mye som er politisk styrte forsøk på å skremme borgerskapet, er vanskelig å si. En viktig del av de nevnte personers virksomhet - i hvert fall i Italia - synes så enkelt som å vekke oppsikt i dagspressen og på husmurene.

Primitive bomber

I Bologna anslås det at neppe flere enn et halvt hundre uromakere kan være knyttet til anarkistgalaksen. Det er trolig i deres krets man kan finne den eller de personene som nylig sendte brevbomber til bl.a. kommisjonsformann Romano Prodi, sentralbankdirektør Jean Claude Trichet og EU-parlamentarikerne Gerhart-Gert Pöttering og Gary Titley.

Disse innretningene var så primitive at noen eksperter foretrekker å kalle dem lett antennelige brev.

Trolig har myndighetene i Bologna et ganske godt kjennskap til de lokale anarkistene. Noen av dem skal ha dannet den såkalt Uformelle Anarkistiske Føderasjon (FAI). I et brev til avisen La Repubblica vender FAI seg imot den europeiske samling samt imot fengsler og europeiseringen av politiet.

Men alle nå kan jo alle og enhver sette seg ned og forfatte en slik tekst og i en eller annen obskur klubbs eller organisasjons navn sende den til en avis, som villig - i det eksisterende, lett opphetete politiske klima - vil trykke det.

Politiet mener å ha kjennskap til ytterligere fire smågrupper, som kaller seg henholdsvis Internasjonal Solidaritet, 20. Juli Brigaden, Håndverkskooperativet Ild og Partner, Europa-motstanderne og 5C.

Innenriksminister Giuseppe Pisanu snakket nylig om en «alvorlig og nærværende trussel». Statsadvokat Enrico di Nicola i Bologna sier at de uformelle anarkister tilsynelatende ikke råder over en organisasjon og knapt nok over klare politiske synspunkter. En ledende politolog, professor Gianfranco Pasquino, tilføyer at anarkistene forsøker å slå politisk mynt på de antieuropeiske holdninger, som vitterlig finnes i Nord-Italia.

Historisk bagasje

Skal man dømme etter graffitien på de italienske byenes tålmodige husmurer, fordømmer anarkistene - hvis det da ikke er snakk om rene guttestreker - «Herskernes Europa» og «EUs imperialisme».

Perspektivet er muligens under forandring. Graffitimalernes protester vender seg ikke lengre mot det fjerne USA, men snarere mot det nære Europa. Den amerikanske krigen i Midtøsten er glidd i bakgrunnen. I stedet gis plass til det leserbrev og andre opprop kaller den europeiske utnyttelse. Globaliseringen står nå for tur, noe den imidlertid har gjort siden opptøyene på G8-toppmøtet i Genova i 2001, som kostet en antatt anarkist livet.

Det hele kan virke diffust, men i Italia, der man bærer rundt på en tung historisk bagasje som inneholder et ikke helt bearbeidet fascistisk diktatur, tragiske krigsminner samt 70- og 80-årenes terrorvelde, er voldelige høyrefløyfolk, terrorister og anarkister alltid godt stoff.

Foreløpig går jakten videre. Det foreligger ingen rapporter om nedlagte anarkister, terrorister eller annet vilt.