Tusener av nordkoreanere har det siste tiåret flyktet over grensene til Kina og Russland på jakt etter et bedre og verdigere liv. Noen sendes tilbake til en uviss skjebne, andre kommer seg i sikkerhet, bl.a. i Sør-Korea.

Det er anslått at rundt to millioner nordkoreanere det siste tiåret er døde på grunn av skrikende matmangel. Landet er helt avhengig av internasjonale bistandsprogrammer – selv om rustningsindustrien fortsatt går på høygir for å opprettholde en hær på en million mann.

SYSTEMATISKE BRUDD på menneskerettighetene med tortur, offentlige henrettelser, slavearbeid og tvungne aborter i fangeleirer – for å nevne noen – hører til dagens uorden.

Landet skal ha 200.000 politiske fanger. I tillegg kommer de som er «vanlige fanger». Deportasjoner og tvangsflytting av familier på grunn av bagateller er en del av bildet. Det er nok at et familiemedlem har «syndet» mot «systemet». Og det kan være fortiden, en bestefar, en onkel, en mor eller en tante, som er årsaken til at dagens borgere blir straffet.

Nye måter å tilnærme seg problemene på – ideer som kan føre til et mer menneskelig Nord-Korea, er hovedærendet til konferansen Stiftelsen Raftohuset står bak denne uken. Raftohuset arrangerer den sammen med Borgernes allianse for Nordkoreanske menneskerettigheter i Sør-Koreas hovedstad, Seoul.

PÅ EN PRESSEKONFERANSE i går fikk vi høre rystende beretninger fra tre avhoppere om livet bak bambusgjerdet som deler de to Korea.

Tre som har kommet seg i sikkerhet og som har fått et nytt liv, og som vanskelig klarte å holde tårene tilbake da de fortalte sine historier. Som har risikert liv og helse på flukt etter et bedre liv. Beretninger som det umiddelbart kan være vanskelig å tro på, hadde det ikke vært for at de bidrar til å fylle ut og detaljere et bilde fra en serie internasjonale rapporter om situasjonen i landet som har vært eneveldig styrt av far og sønn Kim siden landet ble etablert i 1948.

I dag er Nord-Korea økonomisk bankerott, landbruket ligger mer eller mindre brakk med en minimal matproduksjon som er langt fra tilstrekkelig til å mette landets 22 millioner munner.

KYNISK VURDERT er det i Sør-Koreas egeninteresse å sørge for at det blir levelige forhold i Nord-Korea.

For den raskt ekspanderende økonomien i Sør-Korea er ytterst sårbar, og landet vil ikke være forberedt på de høye kostnadene til gjenoppbygging og integrasjon om landet blir tvunget til å ta imot en flyktningstrøm av uante dimensjoner om innbyggerne i nord i fortvilelse setter kursen mot sør.

Også Kina og Russland vil bli rammet om Nord-Korea bryter sammen. Hele regionen vil bli destabilisert.

Men samtidig er det en sak for det internasjonale samfunnet. For i takt med den forverrede økonomiske situasjonen – som allerede karakteriseres som desperat – forverres også situasjonen på det rent menneskelige plan. Dialogen nord-sør på den koreanske halvøyen står i stampe av en rekke årsaker, kanskje først og fremst Nord-Koreas fryktede atomprogram.

Og i bunnen av konferansen i Bergen ligger nettopp spørsmålet om hvordan få i gang en dialog gjennom bambusteppet. For uten samtale, får man neppe i stand noen bedring av menneskerettighetene. Det kan ikke vedtas på konferanser verken i Bergen eller andre steder.

At Stiftelsen Raftohuset sammen med Raftoprisen med menneskerettigheter i fokus har fått et internasjonalt navn, forteller deltakelsen på konferansen mye om: 180 deltakere fra 22 land. Konferansen skulle vært åpnet av utenriksminister Jonas Gahr Støre. Han måtte melde forfall i siste liten på grunn av sin Midtøsten-reise.

Arkiv