• Det er som å slukke brann med fluesmekker, sier nestkommanderende i den norske Task Unit i Afghanistan, John Peter.

HAN STÅR PÅ EN ÅSKAM i Faryab-provinsen og skuer utover den store dalen — en liten del av det enorme området Norge har ansvaret for sikkerheten i.

Noen timer tidligere får troppen melding om observasjoner av ti motorsykler med menn bevæpnet med kalasjnikov og rakettdrevne granater. Troppssjef Kenneth Bakken får «ok» for å ta opp jakten.

Den 25 tonn tunge stormpanservognen «1 Victor» gir gass og kjører av gårde med et brøl. Sammen med «3 Victor» raser vi av gårde i det vakre afghanske landskapet. Støvet er overalt der vi står sammen med soldatene Truls fra Drammen og sersjant Kristoffer Mood fra Kragerø.

Med hodet opp av stridsluken er det vanskelig å puste selv om man er utstyrt med afghansk skjerf foran munnen.

MELLOM JUL OG MAI har de norske styrkene drept ca. 50 opprørere. Blir det stridskontakt, er det deres jobb å nøytralisere dem.

Bak hver av disse utallige bakketoppene kan fienden vente. Jakten fortsetter i stort tempo gjennom dalbunner, over sletter og gjennom små landsbyer hvor gatene er så smale at det store militærkjøretøyet river med seg takrenner.

Unger skvetter unna, men er raskt på plass for å plukke opp ISAF-propagandaen som blir kastet ut i fart. Etter flere timers leting må de norske militære innse at Taliban slapp unna, også i dag.

— Det vanlige er at de ikke blir funnet, sier Kenneth.

— Når de ser panserkjøretøyer, pleier de å stikke, sier troppssjefen.

De afghanske opprørerne legger fra seg våpnene og blir sivile som er vanskelige å oppdage.

«Hardlinerne» blant Taliban her i nord er få, gjerne tilreisende, men Taliban er også afghanere fra nord som tar jobb som «dagarbeidere». Her er lite å leve av, og i mange landsbyer er Taliban oftere å se enn ISAF.

Troppssjef Bakken er her for fjerde gang.

— Jeg har lyst til å vinne, sier han, men innrømmer at det er et knapt styrkebidrag. Han venter på at USA skal tilføre mer ressurser, og at det blir flere folk på bakken.

— Det er krig her, med blod, vold og aggressivitet. Vi oppsøker fienden og forstyrrer deres operasjoner.

Det er på tide å slå leir på bakketoppen ved Garbala, grave skytestillinger og få seg litt mat i form av stridsrasjon for de norske soldatene før mørket faller på. Det er i skumringen Taliban oftest angriper.

I morgen tidlig må den 25 mann store troppen til Kenneth Bakken pakke sammen og dra videre for å angripe. Og bli angrepet.

MAGNUS (21) FRA OSLO har tatt liv på oppdrag for Norge i Afghanistan. Det kan han leve med. Men han er oppgitt over lunken støtte fra politikerne hjemme.

Det er 4. april Jalajer-dalen. Magnus sitter i sin posisjon i tårnet på en CV-90 stormpanservogn. Hjemme i Norge er det 1. påskedag og stille.

Men her, langt hjemmefra, er de norske soldatene i strid. Taliban er i området, og Magnus har avfyrt både varselskudd og rettede skudd med den store 30 mm kanonen.

Det norske kjøretøyet overrasker fienden på under 200 meters hold, Magnus skyter varselskudd, det blir besvart med RPG (rakettdrevet granat). Han svarer med et rettet skudd, men Taliban forsvinner bak et hinder. De får øye på fire personer med kalasjnikov på ryggen i bevegelse bort fra de norske soldatene. Magnus åpner ild med maskingeværet fra toppen av tårnet og treffer.

— Det var en spesiell følelse da jeg så skuddene traff. Men jeg tenkte ikke, handlet på refleks, sier han.

- JEG HAR TATT ET VALG, og fienden har tatt et valg. For meg er han ingen person, bare fiende. Jeg tenker ikke på at han kan være en mann med familie, sier han og fortsetter:

— Vi grubler ikke mye på det politiske prosjektet «krigen i Afghanistan», vi gjør vår jobb. Men vi ser jo hvor dårlig lokalbefolkningen har det når vi reiser rundt, sier Magnus.

Han er ikke redd for å få problemer seinere. Han sier de er godt forberedt, og har en teknisk og en emosjonell debrifing når de kommer til leir.

DA SOLDATENE KOM INN til basen 4. april, var alle fornøyde. De hadde utført oppdraget godt, å drepe Taliban, eller «ta ut» som det heter på vanlig militær sjargong. Ingen egne skadet, det var god stemning, til og med noen «high fives».

Det er irriterende, sier Magnus, at de hjemme ikke skjønner at vi er i strid. Han presiserer at med «de hjemme» mener han først og fremst politikere

— Dette diskuterer vi mye, sier han.

— Men foreløpig er det vi selv som må ta oss av å gi oss anerkjennelse.

BONDEN som står i veikanten når de norske soldatene kjører forbi, kan være Taliban-opprøreren som nettopp skjøt på dem.

Det sier Arne Strand, forskningsleder og Afghanistan-ekspert ved Christian Michelsens Institutt.

— ISAF (NATOs operasjon i Afghanistan) har lett for å undervurdere den folkelige motstanden mot utenlandske styrker i Afghanistan, sier Strand.

— Det er en håpløs kamp dersom det ikke fører til bedre sikkerhet for vanlige folk. Flere drepte opprørere reduserer ikke automatisk trusselen mot norske soldater, og er det lokale afghanere som blir drept, kan flere ønske å ta hevn. Det kan også hende det er den lokale kommandanten som er ISAFs «venn» som krever penger av lokalbefolkningen.

Når Taliban angriper britiske styrker i Kandahar, ligner det noe som har skjedd før. For 200 år siden ble også britiske tropper angrepet av afghanere i dette området. Militær underlegenhet fører til geriljakrigføring.

Arbeidsledigheten er skyhøy. De utenlandske styrkene forlanger lojalitet, men har lite å tilby, mener Strand.