JØRGEN ULLERUP

Direktør Pierre Giacometti i det franske meningsmålingsinstituttet Ipsos har fulgt atskillige franske valg og folkeavstemninger, og få dager før Frankrikes folkeavstemning er han ikke i tvil om at nei-siden sitter med de sterkeste kortene.

Som under debatten om Maastricht-traktaten har kampanjen avslørt et dypt splittet Frankrike. Den gangen ledet nei-siden til få dager før avstemningen, til det til slutt lyktes for ja-siden med et flertall på 500.000 stemmer av 25 millioner 20. september 1992.

Løftene ikke innfridd

Men denne gangen er situasjonen annerledes, mener Pierre Giacometti. For mens argumenter som fred og et samlet Europas få år etter Murens fall stadig fungerte i 1992, er det 13 år senere ikke noen utbredt frykt for å spenne bein for det EU-prosjektet som ikke har levd opp til løftene om økonomisk fremgang.

— Jeg er pessimistisk på ja-sidens vegne. Alle forutsetninger er til stede for en seier til nei-siden. Hvis ja vinner, vil det være en enorm prestasjon. For det er svært vanskelig for ja-siden å overbevise om at fremtiden blir bedre, sier Pierre Giacometti.

Han trekker blant annet frem at det i en tv-debatt i forrige uke ble svært vanskelig for den sosialistiske lederen, François Hollande da nei-tilhengeren Olivier Besancenot spurte om det hadde vært fremskritt i levestandarden de siste 13 årene, slik tilhengerne av Maastricht lovte.

— I 1992 var 80 prosent av dem som stemte nei bekymret for sin økonomiske fremtid. Det samme gjelder i dag, fortsetter Ipsos-direktøren.

Forskjellen er at regjeringen i dag er borgerlig, og at president Jacques Chirac ikke har samme velgerappell i EU-spørsmålet som den tidligere sosialistpresidenten François Mitterrand.

Krisesnakk

— I Frankrike sier man ikke liberal, men ultraliberal, og det er nærmest et banneord. Det betyr at man går inn for økonomisk jungellov og masseoppsigelser, sier direktøren.

— Nei-sidens beste argumenter er de daglige nyhetene som forteller om krise og om en verden som politikerne ikke lenger kontrollerer. Det har ført til en generell avvisning av alt som representerer makt. Politikere, medier og arbeidsgivere, som i de siste måneder har utmerket seg ved å få enorme gylne håndtrykk.k

Ifølge Giacometti skal ja-siden i innspurten overbevise velgerne om at EU-grunnloven fører til stabilitet og velstand. Og fremfor alt skal den mobilisere velgerne og få dem som ennå ikke har bestemt seg, til å stemme ja, som det minste av to onder.

De unge sitter hjemme

I Frankrike støttes grunnloven først og fremst av eldre velgere og av de helt unge, som er vokst opp med EU. Problemet med de unge er at de ofte blir hjemme på sofaen.

Blant de yrkesaktive har nei-siden flertall både blant ansatte i det offentlige og i den private sektor, og tendensen er langt mer utbredt enn før Maastricht-folkeavstemningen i 1992. Ifølge målinger rammer frykten for fremtiden ikke bare arbeiderklassen og de økonomisk svakeste, også flertallet av middelklassen har vanskelig for å få øye på gevinsten ved å si ja.

Også den politiske direktøren på instituttet Louis-Harris, François Miquet-Marty, peker i en analyse på at ja-siden kan føle seg alt annet enn sikker på tross av den siste ukens oppgang etter å ha vært bakpå i ukevis.

Ønsker ikke forandring

Målinger viser at et flertall (51 prosent) setter likhetstegn mellom et ja og forandring, mens bare 32 prosent mener at et nei betyr ingen forandringer. Siden franskmenn er engstelige for forandringer, er det en fordel for nei-siden.

Derimot er det til ja-sidens fordel at stadig færre tror på at det etter et nei vil være mulig å reforhandle grunnloven. I begynnelsen av april trodde 63 prosent av velgerne på at det var en mulighet, i dag er tallet redusert til 52 prosent.

François Miquet-Marty tror også at nei-siden kan bli svekket av at forkjemperne skal finnes på de ytterste fløyene. Mange sosialister vil tross alt ha vanskelig for å være med å sikre et resultat som vil bli tolket som en seier for trotskister, kommunister eller høyrenasjonalister som Front National-lederen Jean-Marie Le Pen.

Den største problemet for ja-siden er ifølge Miquet-Marthy et stort forsprang i målingene frem til avstemningen.

— Hvis avstemningen ser ut til å være avgjort på forhånd, har nei-siden de beste mulighetene for å mobilisere sine tilhengere. For å gjøre seg gjeldende og for å bli hørt, mener direktøren.