Mitrovica/Pristina/bt.no

To ganger har 19 år gamle Lazar Zivkovic krysset broen i byen der han har bodd hele sitt liv. Begge gangene ble han kjørt i buss, eskortert av franske KFOR-soldater med skarpladde geværer.

Han skulle besøke kirkegården der besteforeldrene ligger gravlagt, på sørsiden av elven Ibar. Lazar er serber og bor nord for broen, som alle de andre serberne i Mitrovica. I sør bor albanerne.

— Jeg har aldri opplevd noe annet, sier Zivkovic.

Den franske trikoloren slår i vinden på toppen av en forlatt fabrikkbygning ved den sørlige brofoten. Bak sandsekkene på taket holder tre KFOR-soldater utkikk bak solbrillene. Det er fri ferdsel, men langt mellom bilene. De to FN-politimennene fra Bangladesh som sjekker papirene har rolige dager.

Lazar var elleve år gammel da krigen kom. Siden har Mitrovica vært selve symbolet på fiendskapet mellom det kosovoalbanske flertallet og den serbiske minoriteten i Kosovo. Men Lazar var aldri over broen før krigen heller. Fiendskapet mellom kosovoalbanere og serbere er ikke av ny dato, selv om de levde mer blandet før.

Flertallet har reist

19-åringen og kompisene hans ved universitetet i Nord-Mitrovica sier de ikke vet hva de skal tro om fremtiden. «Byen er vår», har noen malt med store kyrilliske bokstaver på murveggen ved siden av undervisningsbrakkene.

— Jeg håper jeg kan bli her, sier Lazar. Han studerer engelsk, og kan tenke seg å bli lærer i hjembyen.

Når Kosovo erklærer seg uavhengig en gang neste år, er det store spørsmålet hva som vil skje i de serbiske delene av provinsen. Planen til USA og de store EU-landene er at serberne skal få sterkt selvstyre, og at NATO-styrkene fortsatt skal beskytte både landsbyer, kirker og klostre.

Tanken er at det en dag skal komme til en slags forsoning. Dagens FN-styre passer på å trekke frem at det finnes serbiske flyktninger som flytter tilbake til albanske områder. Men de er sørgelig få - mer enn 90 prosent har ikke vendt hjem.

NATO bombet for å stanse Serbias etniske rensing, men nesten ni år etter det serberne som er renset vekk: Flertallet har pakket sammen. De som fortsatt klorer seg fast, bor i nord, mot den serbiske grensen, eller i isolerte enklaver rundt om i provinsen.

Læres opp til splittelse

— Dere aner ikke hvor redde serberne er nå. Grunnlaget blir lagt for videre konflikt, sier Momcilo Arlov. Fra kontorene sine i Nord-Mitrovica prøver programkoordinatoren og de andre ved CCSD (Center for Civil Society Development) å bygge broer mellom folkegruppene. De har stablet på beina et felles ungdomsråd for hele byen, de prøver å skaffe arbeidsledig ungdom noe å gjøre, agiterer for ikke-vold og toleranse.

Men de ser svart på utsiktene.

— Selvstendighet vil bety full radikalisering. På begge sider, sier serberen. Prosjektleder Aleksandar Stojanovic er sikker på at de serbiske områdene vil svare med å erklære seg uavhengige fra den nye staten. Hva som skjer da, er det ingen som vet.

Også i dag har de ca. 10.000 serberne her i Nord-Mitrovica lite og ingen kontakt med hovedstaden Pristina. Lærere, leger, bussjåfører og sykepleiere får alle lønnen sin fra Serbia. På skolen lærer elevene bare serbisk, ikke albansk. I de albanske områdene i Kosovo er det akkurat det samme; elevene lærer ikke et ord serbisk.

Halvparten av befolkningen i Kosovo er under 25 år. Sinnet lyser av programkoordinator Arlov når han snakker om hvordan barna er blitt forsømt.

— Vi har tatt fra ungene våre muligheten til å snakke sammen. Hvordan skal vi da få til forsoning? spør han.

Brovokterne følger med

Hva gjestene på Dolce Vita snakker om, er ikke godt å vite. Røyken ligger tjukk under kafétaket. Utenlandske journalister får mange blikk, men ingen intervjuer.

Det er her brovokterne er kjent for å holde til. Utsikten er god, de følger med på trafikken, skulle noe skje er det full mobilisering.

I mars 2004 lignet det full krig utenfor døren her. Kosovoalbansk fjernsyn hadde meldt at en serbisk mobb hadde druknet tre albanske barn i elven. Det var ikke sant, men opptøyene etterpå tok minst 19 liv. Verst var det her i Mitrovica, med skyting fra begge sider av elven.

I fjor kastet en albansk ungdom en granat inn i kafélokalet, ni ble skadet.

På den albanske siden har regjeringspartiet AAK satt opp en enorm plakat av Ramush Haradinaj, vendt mot broen. Den tidligere statsministeren sitter tiltalt i Haag for krigsforbrytelser. De eneste som kan nyte synet av ansiktet hans, er serberne - folkegruppen han skal ha forbrutt seg mot.

Isolert også økonomisk

Hovedstaden Pristina blir gjerne trukket frem som en by der frontene ikke er så harde. Her arbeider serbere og albanere sammen - det sørger de internasjonale organisasjonene for, som har kvoteringsordninger.

Men når Negosava Mrdakovic skal på arbeid, blir hun hentet av en hvit buss med FN-skilter. Hun bor i den serbiske enklaven Gracanica, noen kilometer sør for Pristina, og arbeider som tolk.

— På kontoret går det greit. Og jeg vet hvilke steder jeg kan gå i gatene rundt her.

Økonomisk er det helt håpløst: Ombudsmannen for Kosovo anslår arbeidsledigheten til 70 prosent i de serbiske områdene. Serberne er i praksis utestengt fra det vanlige arbeidsmarkedet.

Negosava håper hun kan bli boende i Gracanica, selv om de har strøm bare noen få timer for dagen (serberne nekter også å betale), og resten av familien har reist til Beograd. Og når Kosovo blir selvstendig?

— Jeg håper det ikke skjer. Men blir det slik, kommer de fleste til å dra. Jeg også.

DELT I TO: Nesten ni år etter krigen er Mitrovica fortsatt en delt by. Broen mellom det serbiske nord og kosovoalbanske sør er åpen for både fotgjengere og biler, men svært få tar turen over.
GORM K. GAARE
UVISST: «Byen er vår» står det på murveggen ved Universitetet i Nord-Mitrovica. Serbiske (f.v.) Nikola Zlatanovic (19), Lazar Zivkovic (19) og Luka Radaulic (20) studerer engelsk og håper de kan bli værende i Kosovo. Men sikre er de ikke.
GORM K. GAARE