STEIN VIKSVEENMayenne

Etter hvert som panikken sprer seg over hele kontinentet, takker man enstemmig nei matvarer fra Mayennes bønder — selv franskmenn slutter opp.

— Vi trodde Storbritannia var langt bort, sier Remy Pellier. - Mange ganger har vi sett på fjernsynet hvordan britiske bønder har måttet slakte sine dyr og brenne dem på store bål. Nå har det samme skjedd i vårt eget nabolag. Mentalt forbereder vi oss på at det kan skje på vår egen gård.

Den 36 år gamle gårdbrukeren i Mayenne har overtatt gården etter sin far og har 75 melkekyr. Hittil har familien sluppet lett unna i en region, der det er konstatert kugalskap (BSE) på flere gårder. Noen av Remy Pelliers nære venner har mistet hele storfebesetningen sin på grunn av BSE-frykten. Da har man kanskje ikke så mange illusjoner igjen.

I går fikk han meldingen om at det var frykt for munn- og klovsyke på en gård langt utenfor sperresonen. 2.000 griser ble omgående slaktet og destruert. Pellier forteller at det er funnet antistoffer i dyr på flere gårder i nabolaget. Det betyr ikke at de er smittet, men de har vært i kontakt med syke dyr. I slike tilfeller blir det gjort kort prosess. Veterinærmyndighetene er ubønnhørlige.

Bredere sperresone Livet er blitt vanskeligere. Rundt La Baroche-Gondouin, en bygd med mindre enn 200 innbyggere, er det opprettet en sperresone på tre kilometer. Ingen utenforstående slipper inn. Beboerne skal ha gode grunner for å reise ut, og først etter grundig desinfisering av sko, støvler og bildekk. På alle veier og stier legges det brede dyner med halm, søkkvåt av desinfiseringsveske.

Utenfor sperresonen ligger det en risikosone på ti kilometer. Her gjelder også strenge desinfiseringsbestemmelser. Og like utenfor denne sonen har Remy Pellier gården sin.

Det er en grå dag uten et streif av sol, det blåser og regner. Det er som om været tilpasser seg den generelle stemningen.

— Vi holder oss for oss selv og forbereder oss på at vi er de neste som kan bli satt i karantene, sier han. Vi går ikke på besøk, og vi mottar helst ikke besøk av frykt for smitten. Du skulle forresten heller ikke vært her, sier han med et glis. Det var det eneste smilet hans. Selv journalister lærer etter hvert. Man kjører ikke lenger bilen inn på tunet til en bonde i Mayenne-regionen. Man går heller ikke på uanmeldt besøk. Man ringer på forhånd fra nærmeste kafi og spør om man kan komme innom, og man parkerer bilen på god avstand fra gården.

Økonomisk ruin EU har bestemt at det er totalforbud mot eksport av alle typer matvarer, også meieriprodukter, fra Mayenne-regionen. I går fulgte den franske regjeringen etter og stanser omsetning av matvarer fra Mayenne i alle andre deler av landet. Det skjer i en region som hittil har Frankrikes nest viktigste område for produksjon av kjøtt og meieriprodukter.

Det vil ha massive økonomiske konsekvenser ikke bare for Remy Pellier og alle de andre gårdbrukerne, men hele den franske matvareindustrien og alt annet næringsliv knyttet til jordbruk. Et langvarig forbud vil være en nasjonal katastrofe, i et land der landbrukseksport er en viktig inntektskilde.

Forsiktig med kritikk Franske aviser skrev i går at franske bønder raste mot sine britiske yrkeskolleger og at de gamle motsetningene mellom briter og franskmenn var i ferd med å blusse opp igjen for fullt.

De gårdbrukerne BT traff på i Mayenne-distriktet, rettet ikke sin kritikk mot britiske bønder.

— Munn- og klovsyke kan oppstå hvor som helst. Britiske bønder er ofre for epidemien akkurat som vi er i ferd med å bli, sier han.

Selv ikke når det gjelder kugalskap vil han overlate ansvaret til britiske bønder. Det er ftrmiddelindustrien som forvandlet dyrekadavre til ftr ut fra et rent profitthensyn, mener han.

Tid for nytenkning Dyresykdommene har likevel lært Remy Pellier at produksjonen på landsbygda ikke kan fortsette som nå, verken i Storbritannia, Frankrike eller andre steder på kontinentet. Når gårdbrukerne blir hardere rammet denne gangen enn ved siste epidemi i 1967, skyldes det den intensive produksjonen. Det er langt færre gårder i dag enn for 34 år siden, men hver gård har gjennomsnittlig seks ganger så mange dyr som den gangen.

— Vi kan ikke alle bli økologiske bønder, mener Remy Pellier, men vi må nok omstille oss til en produksjon som ligger et sted mellom det intensive og det økologiske jordbruket.

Stavanger Aftenblad/Bergens Tidende