JØRGEN ULLERUP

Kan man forestille seg at Marokko får den samme utviklingen som Tyrkia har med et moderne og moderat islamsk parti ved makten? Og med kongen som garantist for forfatningen i samme rolle som den tyrkiske hæren?

Ja, hvis man spør velgerne og det marokkanske partiet for rettferdighet og utvikling (PJD). Ved valget fredag ser PJD ut til å bli Marokkos ubestridt største, noe som vil få kong Mohammed VI til å invitere islamistene inn i regjeringen.

Ikke et vanlig islamsk parti

I motsetning til tidligere valg får PJD denne gangen lov til å stille opp i alle valgkretsene, noe som vil sikre suksess, spesielt i byene.

Ved forrige lokalvalg i 2003 fikk islamistene bare lov til å stille opp i hver femte valgkrets, men var likevel i stand til å få makten i fem større byer, blant annet i Meknès. Året før lyktes det for PJD å bli landets tredje største parti med 42 plasser av 325, selv om partiet bare stilte opp i 60 prosent av valgkretsene.

Lederen av partiet, Saad Eddine el-Othmani, regner denne gangen med å få minst 75 plasser. Med antydninger til kort skjegg poengterer han at PJD ikke er et vanlig islamsk parti, men et moderne parti som bruker islam som referansepunkt.

Mer konservativ

Forbildet hans er den tyrkiske regjeringssjefen Tayyip Erdogan, og PJD har i flere år hatt et tett samarbeid med det tyrkiske partiet AKP.

I Marokko gjør PJD alt for å unngå å skremme velgerne eller de utenlandske vennene i Europa. Men sannheten er at utviklingen de siste årene, spesielt i byene, har gått mot en mer konservativ tolkning av moral og religion.

Ikke bare i de fattige bydelene, men også blant kvinnene i borgerskapet er det på mote å gå med hijab, og det er bare noen få hoteller som serverer alkohol.

Spiller på misnøye

Den moralske bølgen får næring fra arabiske satellitt-TV-kanaler, som for lengst har utkonkurrert den store statlige TV-stasjonen og de europeiske kanalene som er tilgjengelige. Reportasjer fra krigen i Irak og krisen i de palestinske områdene har styrket marokkanernes følelse av å stå sammen som muslimer mot det som ofte oppfattes som vestlig dekadense.

Som i andre muslimske land har PJD lyktes i å spille på de store sosiale problemene, upopulære prisstigninger og stadig større ulikheter mellom rike og fattige. Men el-Othmani har samtidig med moderat tone gjort alt for ikke å utfordre kongehuset, som fremdeles med fast hånd kontrollerer det politiske systemet.

Nei til forbud

Noen kritikere krevde forbud mot partiet etter terrorbombene i Casablanca i 2003. Men kongen sa nei. Kanskje fordi det er for risikabelt å utfordre folket, eller fordi han kan bruke PJD som en beskyttelse mot sterkt radikale islamske grupper, som også har vind i seilene i Marokko.

En av gruppene er bevegelsen Al Adl wal Ihsane, som er stiftet av sheik Yassine. Denne bevegelsen dominerer ofte debatten på mange av universitetene i Marokko, og akkurat som PJD er Al Adl wal Ihsane karakteristisk med sine mange kvinnelige medlemmer.

Alle ytterliggående islamistiske grupper som tidligere har satt dagsordenen i fattigkvartalene, har også fått det vanskelig. Myndighetene har infiltrert miljøet med angivere, og etter å ha opplevd flere terroranslag, forsøker politiet å arrestere kriminelle før forbrytelsen skjer.

Omtrent halvparten av Marokkos 30 millioner innbyggere er gamle nok til å stemme ved valget, og ifølge meningsmålinger er interessen denne gangen stor.

Demokratisering

Etter valget sitter kong Mohammed VI fremdeles med makten, og nettopp det svekker sammenligningen med Tyrkia. Kongens rolle i Marokko kan ikke diskuteres. Han er religionens beskytter, og kongefamilien hevder å nedstamme i direkte linje fra profeten Mohammed. Derfor kan Mohammed VI i praksis gjøre som han vil.

Etter maktovertakelsen i 1999 har kongen med små steg forsøkt å modernisere og demokratisere landet sitt, blant annet ved å forandre en rekke mannsdominerte lover.

Ved valget fredag er 30 plasser på den nasjonale listen reservert til kvinnelige kandidater, noe som ikke utelukker at enda flere kvinner blir valgt på de lokale partilistene.

33 partier

Det er ikke mulig å si om kongen velger å invitere PJD med i en koalisjonsregjering, selv om partiet skulle bli det største i Marokko. Slik det ser ut nå er det utelukket at et parti skulle få absolutt flertall.

33 partier stiller opp til valg, og et forholdstallssystem sikrer også mindre partier en plass. Ifølge meningsmålinger ligger moderate islamister an til å få 19 prosent av stemmene mot 15 prosent til nasjonalistene i Istiqlal-partiet og 14 prosent til sosialistene i USFP.

De to sistnevnte er de største partiene i dagens regjeringskoalisjon ettersom de fikk henholdsvis 48 og 50 plasser i parlamentet ved valget for fem år siden. I valgkampen står de samlet for å blokkere for fremmarsjen til islamistene.

Det er en fordel for de gamle partiene at de islamistiske partiene nesten utelukkende er et byfenomen. 40 prosent av marokkanerne bor fremdeles på landet, og de stemmer tradisjonelt på gamle partier som ofte er representert med lokale kandidater.

RAFAEL MARCHANTE
RAFAEL MARCHANTE
RAFAEL MARCHANTE