De europeiske landene har tidligere protestert mot at Cuba har dømt 75 dissidenter til mellom 6 og 28 års fengsel for angivelig å konspirere for USA mot Castro-regimet. Protestene strømmet også inn etter henrettelse av tre fergekaprere som bevæpnet prøvde å tvinge en ferge fra Havanna til USA.

Nå har EU-landene etter initiativ fra Spania og Italia kommet frem til fire punkter som skal tvinge Cuba til å oppfylle krav om menneskerettigheter. Målet for EU, som samlet er Cubas viktigste handelspartner og største kilde av turister, er på sikt at den karibiske nasjonen skal gå over til vestlig demokrati og markedsøkonomi.

De fire punktene er at europeiske politikere på høyt statsnivå ikke skal besøke Cuba, de europeiske landene skal ha mindre kulturelt samarbeid med landet, de opposisjonelle skal inviteres på ambassadenes markeringer av nasjonaldager i tillegg til at de europeiske landene skal revurdere hele sin Cuba-politikk. Fra før har EU islagt studier av Cubas søknad om å komme inn under Cotonou-avtalen, noe som førte til at Castro-regjeringen trakk søknaden tilbake.

I løpet av de nærmeste dagene vil representanter fra EU ha møte med Bush-administrasjonen for å finne frem til en felles Cuba-politikk mellom EU og USA, noe utenriksminister Colin Powell har ivret etter.

Norges mann i Havanna , Chargé de affaires Johan Vibe, bekrefter overfor BT at Norge følger samme Cuba-politikk som EU. Under årets markering av 17. mai i ambassadens regi var, i samsvar med EU-politikken, en rekke cubanske opposisjonelle til stede sammen med representanter fra USAs interessekontor i Havanna.

— Norge vil fortsatt ha kulturutveksling med Cuba, men vi vil ikke ha noe høy profil over det, understreker Vibe.

Om Europas nye politikk vil føre til endringer på Cuba, er Vibe høyst usikker på. Men han legger til at det er viktig for Norge å markere overfor Cuba at opposisjonen har livets rett.

Cubas leder siden 1959, Fidel Castro, har vært svært aktiv de siste dagene. I tillegg til å delta i demonstrasjonstog, har han holdt noen flere timers lange taler om Europas nye Cuba-politikk. Og han lar spesielt Spanias statsminister Jose Aznar og Italias president Silvio Berlusconi få gjennomgå.

Aznar blir av El Comandante kalt for El Fuhrercito og nazist, mens Berlusconi går for å være klovn og fascist. Castro sier at Cuba er et uavhengig land og ikke vil la seg presse av verken Europa eller USA. Castro legger ikke skjul på at han er skuffet over at Europa, etter hans mening, nå løper USAs ærend.

Den revolusjonære lederen advarer de europeiske ambassadene mot å drive kampanjer for opposisjonen, uten å konkretisere hva cubanske myndigheter eventuelt vil gjøre overfor ambassader og diplomater som samarbeider med dissidentene.

Elizardo Sanchez, en av de ledende dissidentene i landet, sier til nyhetsbyrået AP at han frykter at reaksjonene fra de cubanske myndighetene vil sette landet internasjonale forbindelser i et dårlig lys.

Cubanere flest ser med bekymring på konflikten med Europa, og sammen med en viss frykt for militære aksjoner fra USA, er det en nervøs stemning blant mange av de over 11 millioner innbyggerne i landet.

Cubanernes hverdag er fylt opp med problemer om å få endene til å møtes, og nå frykter det hardt prøvede folket ytterligere økonomiske innstramninger som følge av isfront mellom Cuba og Europa.

Høyst trolig vil Europas nye politikk overfor Cuba virke mot sin hensikt. Castro har aldri latt seg presse av noen som helst. Det er nok en av hovedgrunnene til at han er i livet og ved makten etter 44 år med hard motstand fra USA. Det er også verdt å merke seg at arrestasjonene av de 75 dissidentene kom etter et halvt år med sterk aktivitet fra USAs side overfor opposisjonen.

De europeiske landene har med grunn reagert på Castro-regimets behandling av dissidenter, men å kutte ned på kulturaktiviteter og politisk omgang vil trolig bare føre til verre kår og økt isolasjon.

Skal Norge og de andre europeiske landene ha en troverdig politikk overfor Cuba, bør det også settes spørsmålstegn ved om det er lurt å samarbeide med USA om felles Cuba-politikk. Det hadde vel vært på sin plass å legge en del av skylden for forholdene i Cuba nettopp på USA. Det er et kjent faktum at USAs over 40 år gamle blokade har påført cubanerne store lidelser. Det burde heller ikke være noen hemmelighet at CIAs mange aksjoner mot Cuba etter 1959 har vært både blodige, omfattende og utspekulerte.

Men kravet om å oppfylle menneskerettigheter gjelder kanskje ikke for alle?